Oslo Militære Samfund (OMS)

OMS: Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig

September 18, 2020

Oberst (R) Britt Tove Berg Brestrup gjestet Oslo Militære Samfund mandag 14. september 2020 og ga oss foredraget “Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig”.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her. Selve foredraget kan du lese under.

«Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig»

Britt Tove Berg Brestrup, oberst (P)

Forfatter av boken «Usynlig i krig og fred. Motstandskvinnen Solveig Lystad»

Generaler, admiraler, formann, ærede gjester og gode venner.

Takk for invitasjonen. 

Innledning

Hvem var de, motstandskvinnene, og hva bidro de med?

Hvorfor er motstandskvinnene usynlige i krig og fred? 

Jeg vil i stor grad belyse temaet gjennom historien om motstandskvinnen Solveig Lystad. Den introverte kvinnen – perfekt som operatør under krigen – taus under tortur – usynlig i fangenskap – gjemt eller glemt etterpå. 

Solveig, underkommuniserte sin egen innsats, lidelsene fortrengte hun. Hun var 76 år da Siv spurte sin mor om jeg fikk intervjue henne om krigen. Mot alle odds svarte hun ja. 

Solveig så på seg selv som en helt vanlig norsk kvinne, som bare hadde gjort hva alle andre ville ha gjort i samme situasjon. Hun er et eksempel på at noen gjør som de gjør fordi det er det eneste rette å gjøre. Hun gir en ny forståelse for hva krigen kostet for en «vanlig» motstandskvinne. 

En ting var datteren Siv sikker på da hun forberedte morens bisettelse i 2000: Moren hadde ønsket at diktene «Ved nyingen» og «Skærgaardsø» av Knut Hamsun skulle leses i hennes bisettelse. 

To dikt som har betydd så mye for Solveig. Siv ba meg om å lese dem. I nesten en uke leser jeg diktene om og om igjen, jeg forbereder meg godt for ikke å miste stemmen eller leseferdighetene i ren angst. Jeg så for meg et fullsatt Vestre Aker kapell – mange mennesker fra fagbevegelsen, motstandsfolk, venner og kollegaer – alle de som har vært med i fellesskapet for å bygge landet. De som delte de gode minnene, og de som delte de vanskelige traumene. Det var soleklart at de som fortsatt levde, vil være med på den siste reisen til Solveig! Alle de som visste at Solveig hadde levd et langt liv for kongeriket – først med illegalt arbeid, som kunne ha medført dødsstraff under krigen – et helvete på Grini og i Ravensbrück – for så å avslutte med å bygge landet i mange år etter frigjøringen. 

Jeg så for meg alle kransene og de bugnende bårebukettene – statsbegravelse blir det ikke – men det var noe i den retningen jeg var mentalt forberedt på å møte.

Hva var det kvinnene bidro med under krigen? 

Fortsatt beskrives innsatsen med at kvinnene var uerstattelige, deres viktigste innsats var som husmødre med daglig ansvar for hus og hjem – de holdt liv i barn og dyr.

En viktig innsats, men det var så mye mer.

Arendalsjenta Solveig vokste opp med politisk aktivitet, i lese- og studiesirkler gjennom LO og AUF. Med sitt gode hode, ble hun oppfordret til å søke stillingen som kasserer hos Norges Handels- og kontorfunksjonærenes Forbund i Oslo i 1938, slik at hun kunne ta mer utdanning på kveldstid. 

Ved krigsutbruddet fulgte hun ordren om mobilisering og melde seg til tjeneste på Eina, uten at det førte til innrullering i styrkene. Tilbake på kontoret, som hun delte med 4-5 andre kvinner, startet motstandsarbeidet. Medlemmer og tillitsvalgte kom og gikk hele dagen. Kontoret, med medlemskartoteket ble hjernen i virksomheten. Meldinger ble mottatt og meldinger ble sendt. Hun ble motstandskvinne. 

Først i den illegale avisen «Fri Fagbevegelse» og senere «Londonnytt». Med bakgrunn i fagforeningsarbeidet og bekjentskapskretsen det gav, ble hun en nyttig edderkopp. Et eksempel på nyttig bekjentskaper er John Kristoffersen, kjent fra Lurøyaffæren (dekorert med Krigskorset med sverd). Han tilhørte en annen gruppe, men med bakgrunn i vennskap og medlemskap i Handel og kontor, sto de for nødvendig kontakt mellom gruppene. 

Det mest krevende var medansvaret da avgjørelser om likvidering skulle tas. Det var absolutt nødvendig. Det eneste riktige. Det reddet livet på mange motstandsfolk. Like fullt, ansvaret for en kollegas henrettelse plaget samvittigheten mest, det fulgte henne helt i graven. 

Etter hvert ble det vanskelig å vite hvem hun kunne stole på blant sine egne – hun ble overvåket.

Gunnar Sønsteby, en av våre største krigshelter, fremhevet kvinnenes innsats. Han understreket at iNorge gjaldt den samme regel som i andre land, nemlig at det bak hver partisan står et nett på 10–12 personer, lavt regnet. Og majoriteten av disse var kvinner. Med bakgrunn i oppgavene til motstandskvinnene, er det fristende å sitere fra boken Jegerånden av vår forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen: 

«Logistikk er oftest det som avgjør om en operasjon kan gjennomføres eller ikke. Det sies gjerne at amatører diskuterer taktikk, mens profesjonelle diskuterer logistikk.» 

Sønsteby uttalte videre at de fungerte som etterretnings- operatører, som kurerer, de transporterte sprengstoff, skaffet dekkadresser og mat. 

Kvinnene i motstandsbevegelsen betydde alt for hjemmefronten. De var dyktige og modige og visste hva de risikerte hvis det gikk galt. Kvinner bemannet lyttestasjoner lang kysten vår og produserte og distribuerte illegale aviser som var helt nødvendig for å holde motet oppe hos folk. Andre kvinner benyttet seg av stillinger som sekretærer i departementer og i politiet for å skaffe uvurderlige opplysninger og støtte for hjemmefronten. Mange av grenselosene var kvinner. Noen få deltok i aktiv kamp. 

Mange ble arrestert, og flere ble utsatt for tortur. Som kvinner kunne de kanskje slippe lettere fra en tilfeldig gatekontroll, men ble de først mistenkt og arrestert fikk de ofte en hardere medfart enn mennene.  Mishandlingen ble toppet med systematiskfornedrelse, ydmykelser og seksuelle overgrep. 

XU var den dominerende etterretningsorganisasjonen, og rekrutterte mange unge kvinner og menn, ikke minst studenter fra Universitetet i Oslo. Astrid Løken og Anne-Sofie Østvedt var to av fire i sentralledelsen i tillegg til de mange kvinnelige agenter og medhjelpere utover hele landet. I XU brukte de gjerne dekknavnene sine også etter krigen, og det er en myte at de alle var menn, kvinner hadde oftest mannlige dekknavn. 

At kvinner kunne utføre de farligste oppdragene, det er det mange eksempler på.

Hvem var motstandskvinnene? 

Oberstløytnant Elisabeth Sveri hadde navnet til over 1000 kvinner på blokken, da hun sendte ut forespørsel om intervju. Ikke alle svarte, men av svarene hun fikk valgte hun ut om lag femti historier som hun publiserte. Sterke historier som beskriver mangfoldet av de som bidro - kvinner fra hele landet. 

Mange av motstandskvinnene var mellom 16 og 25 år, noen enda yngre – men også godt voksne kvinner, gjerne koner eller søstre.  Selv om mange ble engasjert gjennom slekt og venner, var det målrettet rekruttering mot kvinner som hadde jobber i næringslivet og offentlig virksomhet overtatt av okkupasjonsmakten, samt utdanningsinstitusjonene. Televerkets kvinner reddet mange. 

For noen var engasjementet et håp om å påvirke familiemedlemmers situasjon i fangenskap, for andre spenning eller politisk overbevisning.  Kvinner i Fagbevegelsen ble rekruttert med bakgrunn i ideologi og solidaritet. De hadde fordelen av å kjenne hverandre fra studiesirkler og politikken.  Felles for dem alle var troen på et fritt Norge og viljen til å sloss for saken. Solveig fikk styrke fra troen på – solidaritet, likeverd og fellesskap.

Det ble kaldt kvinnelist når kvinner ble disponert som «honningfeller» eller «beordret» til å fraternisere med fienden. «Kvinnelisten» var blodig alvor som kunne kostet både liv og helse og for mange kostet det, helt feilaktig, deres gode rykte. 

Motstandskvinnen Solveig Lystad kan være symbolet på en motstandskvinne, og jeg gir dere en kortversjon av hennes historie.

Knaggen skjerfet hennes var hengt opp på, var signalet for om hun kunne motta eller hadde meldinger å levere på kontoret. Annen virksomhet foregikk etter arbeidstiden. For å lette presset på de som overvåket henne på kontoret, meldte hun seg på tyskkurs i regi av AOF. En nyttig kamuflasje som hjalp henne flere ganger. Ikke minst høstdagen i 1941 når hun skal møte en kurer ved Losjen i Oslo sentrum. Solveig har det travelt. 

Hun haster nedover Akersgata med den hemmelige meldingen i håndvesken. I siste øyeblikk bestemmer hun seg for å ta snarveien foran Stortinget for å spare tid. Det er tyske vaktposter på Løvebakken. Hun blir stoppet av en soldat som roper: HALT. Hun stivner. 

Den tyske soldaten kommanderer henne til å stille seg opp med ansiktet mot veggen på Stortinget, beina litt spredt, armene oppover. Hun føler at hun står i en froskestilling. Heldigvis går skjørtekanten et stykke nedenfor knærne. Vaktposten må da være mye yngre enn henne – bare en guttunge, men så streng. Begge vaktpostene virker veldig morske. Det er noe i øynene deres. Det er ikke det at hun tror at alle tyskere er onde. Det er nok mer at de ønsker å gjøre jobben sin skikkelig. 

Hvordan kunne hun være så tankeløs og uforsiktig å ta denne snarveien, hun som har viktig kurerpost i håndvesken? Kureren venter utenfor Losjen. Her står hun, tenker på hva som vil skje videre. Det er dødsstraff for sånt. Hun er redd – pulsen er høy – hun prøver å skjule nervøsiteten for både andre og seg selv. Følelsene veksler mellom fortvilelse og håp.

Det er høst i luften, solen varmer litt mellom de lette regnbygene. Hun sier til seg selv at dette går bra. Der og da får Solveig bekreftet noe hun har lært – så lenge hun driver med illegalt arbeid, må hun ha minst to personligheter – to roller. I dag må hun bruke begge: Trygge, barske Lydia og uskyldig Solveig. En som er den offentlige henne: Solveig. Den andre personligheten har skjult identitet: Lydia er hennes alter ego. 

Solveig og Lydia er to meget forskjellige kvinner. Solveig, en beskjeden kvinne fra fattigslige kår i Arendal, har kjempet seg fram til selvstendighet og en posisjon som kasserer i fagbevegelsen. Lydia, derimot, er en profesjonell operatør. Hun er nærmest en edderkopp som drar i mange tråder og lager utallige illegale nettverk innenfor motstandsarbeidet. Lydia er mer pågående – hun gir aldri opp for saken hun tror på. Det gjør ikke Solveig heller. Hun kjenner seg vel i begge rollene, rollene som skal holdes strengt atskilt. Bortsett fra i dag. Nå trenger hun å være litt Lydia for å være tøff nok til å være seg selv, den helt uskyldige Solveig.

Hun står der fortsatt trykket opp mot veggen, venter. Hun er så redd og spent at hun tisser på seg, helt ukontrollert. Hun blir ikke flau, bare innmari oppgitt over at hun ikke kan kontrollere alle kroppsfunksjonene. 

Hun beklager inderlig at hun i et ubetenksomt øyeblikk valgte korteste vei. Hun skulle bare rundt hjørnet til trikkeholdeplassen. Ingen av dem legger merke til dammen ved føttene hennes. Heldigvis var det på utsiden av Stortinget uhellet skjedde. Nå må hun tenkte praktisk for å beholde roen. Er hun arrestert, eller er det et forhør? Hun tar noen dype magadrag, kontrollerer pusten. Hun blir beordret med inn på Stortinget, fremdeles med våpenet rettet mot seg. Vesken skal gjennomsøkes. Innholdet i den brune vesken i lerretstøy blir lagt på et stort bord rett innenfor døren. 

Hun holder nesten pusten nå, teller vinduene i hallen. De finner mappen hvor kurermeldingen er gjemt. Hun må konsentrere seg hardt for å puste dypt på en måte som roer henne ned. Hun later som ingenting, sier at de gjerne kunne se gjennom alle papirene hennes. Der og da er hun barsk som Lydia og troskyldig som bare Solveig kan virke. I mappen finner de bunken med tyske notater og hever stemmen et par hakk når de spør om hva det er. Hun sier det som det er – kurspapirene hennes – hun går på tyskkurs. Hun beklager at hun ikke kan ordlegge seg bedre på deres språk, men forsikrer at det skal bli bedre etter kurset. 

Redd hadde hun være flere ganger, men aldri i tvil eller redd for å utføre oppdragene sine. Hun er bare veldig redd for å kunne komme til å utsette andre for fare, og at oppdraget skal mislykkes. Er hun like heldig denne gangen?

Ja, hun kan gå hjem, men heretter må hun følge reglene deres, hvilket hun selvfølgelig lover å gjøre. Hun er lettet. Det gikk bra til tross for at hun hadde opptrådt uforsiktig og ubetenksomt. Hun er overlykkelig for at hun har begynt på tyskkurset, og at hun alltid har kurspapirene med seg. Mellom papirene fra tyskkurset i mappen som ble kontrollert, ligger meldingen til kureren. Den er skrevet i kode basert på tyske navn og ord. Det er derfor hun alltid har kurspapirene i vesken. Kurermeldingen og hun er trygg. Nå skal den bare leveres til forhåndsavtalt tid på reservemøtestedet. 

Hun puster lettet ut, nå har hun det ikke travelt lenger. 

Hun er klar over hva hun er med på, at hun satser med livet som innsats. Om noe galt skjer, kan hun bli skutt. Hun er alltid på vakt. Nettopp derfor må det aldri være noen tvil om at det hun gjør, er det eneste riktige. Hun gjør det hun er overbevist om er riktig, for Konge og Fedrelandet.

Nøkkelen til å holde hodet klart ligger i pusten. 

LO ble nazifisert, og hun ble overvåket. Hun kunne blitt arrestert på antakelsene, men hun ble oppsagt. Tyskerne og deres medhjelpere hadde kanskje et håp om at hun, som enslig, uten lønn og jobb, skulle avsløre de hun drev motstandsarbeidet sammen med. 

Redningen ble venner fra Arendal med en liten forretning på Frogner. De var ikke en del av den organiserte motstandsbevegelsen. Planen var enkel. Knut, som eide forretningen, gikk til Oslo arbeidskontor på formiddagen 13. februar 1942 for å søke etter kontordame. Solveig gikk til samme kontor på ettermiddagen for å melde seg arbeidsledig og ble tilvist ny stilling umiddelbart. Hun fikk jobben og motstanden kunne fortsette, om enn på en annen måte. 

Arrestasjonen 

Arrestasjonen kommer torsdag 2. juli 1942, samme dag som hun har bestilt hjemreisen med Kystruten til Arendal for å slappe av sammen med familien et par uker.  

En sivilkledd mann står utenfor døren til hybelen hennes: «Stopp, frøken Lystad, ellers skyter jeg.»

Etter å ha stoppet med et rykk spør hun, tilsynelatende forbauset, om hva som skjer. Mannen sier bare at han har ordre om å hente henne. Hun må umiddelbart bli med til Statspolitiet i Henrik Ibsens gate 7. Hun vet veldig godt hvor de holder til og hvilke redselsfulle aktiviteter de utøver. Alle tankene som går gjennom hodet hennes, er tenkt før. Hun er mentalt forberedt.

Idet hun setter seg inn i den ventende bilen, tar hun farvel med sitt illegale liv. Hennes alter ego, den tøffe Lydia, blir fjernet fra rollelisten. Visst skal hun være tøff, men nå er det den uskyldige Solveig som har hovedrollen. 

Hun er iskald og fortvilet, og helt alene. Hun må takle det ukjente som kommer, hun kan ikke falle ut av originalrollen som den uskyldige Solveig fra tiden før illegalt arbeid. 

Hun føres gjennom en lang gang. Det sitter mennesker langs veggen på begge sider. Alle stolene er opptatt. Noen er eldre, men de fleste er på hennes egen alder eller yngre, noen bare barn. 

Hun unngår å møte blikkene deres, men observerer. De fleste stirrer ut i luften. Det er det største venteværelset hun har sett. Hun ser mange kjente, uten å se direkte på dem. 

Hun blir spurt om hun kjente igjen noen av de andre arrestantene, de ute på gangen? Hilste hun på noen? Hun svarer resolutt at hun ikke kjente noen av dem, hun tenkte bare på hvorfor hun selv var der.

Hun må vokte seg hele tiden. Feil kan få uante konsekvenser – det kan stå om liv eller død. Hvem kjenner henne som Solveig, og hvem kjenner henne som Lydia? De hun kjenner som Lydia, eksisterer ikke lenger. Lydia er borte, de likeså. 

Avhørsrommet er lite, trangt og har dårlig luft. Det føles vanskelig å puste. Hun møter beskyldninger om at hun bedriver illegalt motstandsarbeid. De har gjennomført flere arrestasjoner, navnet hennes har kommet opp i flere omganger. 

Hun vet hun må si litt, noe helt ufarlig, og langt fra alt. Absolutt ikke mer enn det de har bevis for. Ingen navn.

Etter de tilforlatelige spørsmålene innledningsvis blir Solveig satt under et tøffere avhør som varer gjennom hele natten, i 14 lange timer uten pause. Etterpå tenker hun: Det er ikke bra, men kunne vært verre.

Etter avhøret blir hun fraktet til det gamle fengslet bak Grønland kirke i Åkebergveien. Turen tar ikke lang tid, men lenge nok til at hun sovner. 

Innelåst, alene på cellen, er alt det vonde på en måte låst ute. 

Hva som skal skje videre, er uvisst. Det veksler mellom motløshet og håp. Blir det liv eller død, eller noe imellom – å bli slått helseløs?

Solveig bestemmer seg for å overleve. Dette er ikke slutten, bare en ny vanskelig fase i livet. Hun må være rolig og beholde fatningen, vett og forstand. 

En uke er gått. Tofteberg og hans underlagte, Dønnum og Thorhus fra statspolitiet, trodde kanskje hun «mørnet» av å sitte i isolat, og ble villig til å snakke. At hun skulle bli døgnvill og hysterisk. Nærmest som tortur uten synlige skader.

Det går bra den andre og tredje uken på isolatet også. Ikke minst takket være bestyrerinnen – som jobbet for okkupasjonsmakten, men var en god nordmann. 

Tiden i fullstendig isolasjon benytter Solveig til å forberede seg på neste avhør. Hva kan hun si, og hva kan hun ikke si? 

Den tredje uken tror hun nesten at hun er glemt, selv om hun vet at ingen som anses som fiender av okkupasjonen, blir glemt. 

Den fjerde uken funderer hun på hvordan hun kan få aktivisert tankene sine positivt. Hun begynner med alfabetet. Finn tre byer i Europa på hver bokstav, deretter følger hovedsteder. Hun hopper over noen av bokstavene, men takker deltakelsen i studie- og lesesirklene for alt hun har lært om geografi. 

Hun skal ikke miste verken forstanden eller livslysten. Den gleden skal hun ikke gi dem. Solveig er en vever kvinne, men langt sterkere enn hun ser ut til. Hun er klar til kamp. 

Etter fire uker på isolatet i Åkebergveien blir hun overført til Grini. 

Grini

På de tre første ukene på Grini, ble hun avhørt to ganger. 

Så får hun underretning om at hun kan ta det med ro, papirene og mappen Statspolitiet hadde på henne, ble fjernet i forbindelse med attentatet på Statspolitiets kontorer den 21 august 1942.

Hun klarer ikke å slå seg til ro med at papirene som omhandler henne var lagret på et sikkert sted. Hvor skulle det være? Det skulle vise seg at frykten var berettiget.

Dagene og ukene går, hun er fratatt sin frihet, og det er lite og dårlig mat. 

Senhøstes, i oktober 1942, innkaller politibetjent Dønnum i Statspolitiet og til nytt avhør. Selv med en forførende og slesk tilnærmingsmåte kommer han ingen vei, verken med etterforskningen eller tilnærmelsene. 

Tredje uken i 1943 tar tyskerne selv over etterforskningen. Papirene med informasjon om hennes virksomhet ble gjenfunnet under arrestasjon av en motstandsmann. Det betyr en langt hardere tilnærming. Hun merker det med én gang på soningen. Hun blir umiddelbart geleidet, eller snarere skubbet, ned i kjelleren på lukket avdeling. Vinduet er overmalt. Igjen er Solveig isolert fra omverdenen.

Tyskerne avhørsteknikk var mer rå og brutal enn hun hadde opplevd tidligere.  Hun trenger Lydias styrke og tøffhet, men med en begrensning: Hun må bære Lydias styrke inni seg. Nå, mer enn noen gang tidligere, gjelder det å gjøre seg liten, uskyldig og ubetydelig – nærmest usynlig. 

Hun får noen saftige slag. Hun biter tennene sammen og knytter nevene. Slagene endrer ikke svarene hun gir, ei heller når slag blir forsterket med spark. Hun har vondt, og hun er rasende. Avhør på Victoria terrasse er tortur. Slag og spark gjør fysisk vondt, men går over. Det psykiske presset er verst, nesten uutholdelig. Avhør to til tre ganger i uken over en periode på fire uker.

Tre ganger blir hun hentet for avhør på Victoria terrasse denne uken. Avhørene fortsatte oftest til hun ble sanseløs eller mistet bevisstheten. Slag og spark ble forsterket med batong – med og uten ståltråd, og batong og ståltråd barbarisk og nedrig – hver for seg.  

At Lydia «tar seg av det tredje avhøret», nærmest som en ut av kroppen følelse, gjør det litt lettere å utstå. Lydia tar smerten, og hun – Solveig – skal pleie henne når hun kommer hjem til cella. 

Tenk at psyken kan manipuleres til å tåle mer. Etter et par måneder med avhør fastslår, bokstavelig talt, tyskeren som ledet avhørene, at det ikke er mer å hente. Hun er klar for transport, hva nå det måtte bety. 

Beskjedenhet er en dyd, som kanskje bidro til at hun klarte å gjøre seg mer ubetydelig enn tyskerne trodde – litt mer usynlig. Det var en seier etter vel 14 måneder som fange nr. 3597 på Grini.

Hun skal deporteres til Tyskland. Hun vet ikke hva det betyr, annet enn at det er verre enn Grini siden det blir omtalt som trussel. 

Monte Rosa

Det er tidlig onsdag morgen den 6. oktober 1943. De 25 kvinnene som ble fraktet til Akershuskaien må vente litt før de blir ført om bord. Skipet heter Monte Rosa. Det er stort, minst 150 meter langt. Hun fyller lungene med frisk norsk luft når de blir kommandert om bord. Synet av Akershus festning, majestetisk og solid gjennom mer enn seks hundre år – festningen som har overlevd ni beleiringer. Tyskerne har bare overtatt den midlertidig. Det gir håp.

Selv med følelsen av å bli innesperret i en hermetikkboks, ble overfarten til Danmark bedre enn fryktet, fordi de fikk godt med mat og var mette for første gang siden arrestasjonene.

Den påfølgende togturen og fengselsopphold underveis i Tyskland varslet endring. Lite mat, lopper og lus er en ting. Sadistiske fangevoktere med pisk og menneskevonde hunder, død og fordervelse, er noe annet. 

Ravensbrück

De har ikke før kommet gjennom porten til Ravensbrück den 14. oktober i 1943, før første oppstilling blir kommandert. Det er småkaldt, men kåpen varmer. 

Brått biter frosten seg fast under huden, ikke på grunn av temperaturen, men uhyggen. Hun hører svisj-lyden av vaktenes lærpisker og fangenes fortvilte hyl. Solveig ser dem i en lang gate med et endeløst antall lave brakker. 

Ravensbrück, den eneste konsentrasjonsleiren nazistene opprettet for kvinner, ble etablert like før krigsutbruddet i 1939. Første året rommet den i underkant av 2000 tyske kvinnelige fanger – kvinner som var i opposisjon til Hitler og hans patriarkalske nasjonalsosialisme eller rett og slett såkalte «utskudd» som Hitler ønsket å fjerne fra det offentlige rom. 

Senere fulgte kvinner fra de tyskokkuperte områdene – motstandskvinner eller kvinner som tyskerne trodde var det. 

(103 norske kvinner i Ravensbrück, hvorav 9 døde). 

På det meste er det 45 000 kvinner i leiren samtidig. Tallene er usikre, men anslagsvis 132 000 kvinner var fanger i Ravensbrück i krigsårene. Av disse er antall drepte i ettertid anslått til minst 50 000, og det er statistikk som sier 92 000. Bevisene for antallet ble fjernet eller brent i krematoriene. 

Fangene selv omtalte leiren som en utryddelsesleir.
Det var den. Du levde så lenge fangevokterne ønsket det og du kunne arbeide.

Historiene fra Ravensbrück er så grusomme, at de lenge unnlot å fortelle om det. De antok at ingen ville tro dem. 

Jeg har forsøkt å formidle litt i boken min.

Hvite busser

19 måneder etter ankomsten til leiren, ble hun 9. april 1945 hentet med de Hvite bussene fra Røde Kors og kjørt den lange turen til Ramlösa i Sverige for restitusjon.  

Vold og tortur, sult, hunger, hardt arbeid, elendig hygieniske og sanitære forhold, i tillegg til psykisk og fysisk lidelse og smerte, hadde satt sine spor. Med sine 36 kilo fordelt på 161 centimeter blir hun nesten borte mellom putene og filtdynen i sengen på Ramlösa. 

Hjemreisen for å bygge landet

Nesten tre år (2 år og 8 mnd.) etter at hun ble arrestert, starter hjemreisen for å bygge landet og nytt liv. Denne gangen en togreise med tid for ettertanke og refleksjon, helt annerledes enn togturen til helvete. Hun var 29 år.

Mange illusjoner brast da hun kom hjem for å bygge landet. 

Det er et vanskelig liv som møter Solveig. Samfunnet er svært forskjellig fra det hun reiste fra, selv om det fortonet seg som tiden hadde stått stille for mange kollegaer og venner. De fleste krigsfangene kommer hjem sterkt reduserte både fysisk og psykisk. En uensartet gruppe med ulike behov. Nerveplager blir en fellesbetegnelse for mange, men hun klarer å skjule angsten. Hun fortrenger den. 

12 år etter hjemkomsten, finner hun kjærligheten og gifter seg. Hun som aldri skulle bli gravid, ei heller trodde det var mulig etter alt hva kroppen hadde vært utsatt for, fødte datteren Siv to måneder før hun fylte 42 år.  Da avslutter hun sin yrkeskarriere, samfunnsengasjementet, beholder hun. Datteren Siv, som er her sammen med oss i kveld, har arvet morens rolle som tidsvitne.

Hvorfor blir kvinners innsats under krigen underkommunisert? 

Kjønnsrollene viskes ut i krig, men kommer tilbake med freden. De fleste kvinnene ønsket ikke snakk om sin innsats av forskjellige årsaker.

For Solveigs del er det vanskelig å snakke – hun har i mange år forsøkt å fortrenge erfaringene – glemme alt det vonde. Smertene den det medførte, vil hun ikke påføre andre ved å la dem ta del i historien. 

Det er flere årsaker til fortielsen. 

Først og fremst solidariteten kvinnene imellom, de beskytter hverandre mot den bannlysende og fordomsfulle holdningen som deler av befolkningen avdekker i det første fredsåret mot kvinner, enten de har vært observert i nærheten av en tysker eller har jobbet for okkupasjonsmakten på oppdrag fra motstandsbevegelsen. Selv om fraterniseringen og intimiteten til tyskerne var for å skaffe tilveie sensitiv strategisk informasjon, skjønte de at de aldri ville blitt forstått eller tilgitt. Et dårlig rykte kan ikke rettes opp, det ser ut til å følge slekters gang uansett hvor mange gode nordmenn som kan bevitne det motsatte. Redsel for å bli misforstått eller dømt av befolkningen for landssvik basert på antakelser om omgang med tyskerne: Nei, de ønsker bare å komme videre i livet. 

Kvinner blir hardt dømt av befolkningen, selv med dokumentasjon om lojalitet fra hjemmefronten. 

Fordømmelse og hat kommer også fra egen familie. Fra foreldre, søsken, ektefeller og kjærester. Kvinnene hadde tilbrakt mye tid utenfor den sosiale kontrollen familien tilsynelatende burde ha hatt over unge kvinner. Det var enkelte, som opplevde et krav fra sine nærmeste om ikke å motta Deltakermedaljen, men å fortrenge og tie. Dette presset, og manglende oppfordringer til å fortelle sine historier, gir ikke næring til selvhevdelse eller anerkjennelse. 

Solveig og hennes venninner ønsker å ha et normalt liv, selv om det normale livet gir flere traumer som ikke normaliserer livet. Mangelfull anerkjennelse av innsatsen forsterker elendigheten, men de klager ikke. Hun klager ikke.

Det utløste en fordømmelse og raseri mot kvinner som har blitt forelsket og tilbudt sin seksualitet til tyskerne. Snau klipping, avkledning, terrorisering, isolering, utestengelse og i de verste tilfellene voldtekter blir legitimert av flokkmentaliteten til pøblene som opphever seg selv til dommere over kvinnene, uten rettssak. Mobbens atferd forsterker angsten, og mange holder kjeft om krigsdeltakelsen, av fare for å bli satt i feil bås.

Solveig er i ettertid opptatt av at hendelsene ikke tas ut av det historiske perspektivet – rett etter at Norge hadde vært okkupert i fem år. Det er imidlertid ingen formildende omstendigheter for å opptre slik pøblene gjorde, mener hun. 

Solveig ga sitt æresord til fellesskapet – og ingen andre enn hennes egne kan løse henne fra det. Er det lettere for kvinner å opprettholde taushetsplikten? Ja, kanskje fordi de ikke har det samme behovet for å fremheve sin innsats. En innsats ingen var interessert i, de ble ikke anmodet til å snakke – de er ikke en del av historieskrivingen. Ikke fikk de delta på alle paradene i fredsdagene heller, det sømmet seg ikke for kvinner å delta, uansett hvor mange de hadde hatt under sin kommando under krigen, eller hva de hadde bidratt med i motstandsarbeidet.

Situasjonen ble på ingen måte bedre for kvinnenes anseelse da Stortinget i et hemmelig møte den 14. mai 1946 vedtok å sende 4000 norske soldater til Tyskland. Forsvarsdepartementet med statsråd Jens Chr. Hauge ønsket at Tysklandsbrigaden skulle ha et kvinnekorps. Kampen mot kvinner i uniform i Tysklandsbrigaden var uventet og vulgær.  Kanskje hadde situasjonen vært annerledes om ikke Hauge selv hadde tåkelagt kvinners innsats under krigen. Kampanjen mot kvinner i Tysklandsbrigaden var ledet av den norske avdelingen av «Kvinner for Fred og Frihet». Det var ikke uvanlig at kvinnelige soldater ble trakassert og spyttet på i enkelte miljøer. Glemt var verneplikten innført for kvinner under krigen og kvinners innsats i motstandsarbeidet og for freden. Det er nok en vesentlig årsak til at flere kvinner og deres nærmeste holdt kjeft om innsatsen under krigen. 

For Solveig er det et dilemma. På den ene siden er det en fare for at grusomhetene blir glemt før de blir kjent. På den andre siden sitter det langt inne å blottlegge seg selv. Solveig vil ikke utsette andre for de følelsene hun sliter med, vil ikke påføre andre sin egen angst og vil absolutt ikke ha medlidenhet. Dessuten kan det være at hun har oppfattet og husker annerledes enn andre. Hvem eier sannheten? 

Hverdagen var tortur – avstraffelser, ydmykelse, hardt arbeid, lite mat, kulde like plagsom som varme, det var en kamp for å overleve. Det er vondt å se andre utsettes for tortur uten å kunne gripe inn. Hun kan fortsatt kjenne pisken og høre resonansen fra skjelettet som skrangler under slagene. Ser og kjenner lukten av dem som ikke overlever torturen. Lukten fra krematoriene. Skyldfølelsen for ikke å gripe inn, selv om det ofte gjorde vondt verre.  Spørsmålet om det var verdt det, er der. 

Det var stoltheten av at de sto imot, sloss og vant som gjorde det verdt det.  

Solveig forblir usynlig, men ikke glemt. Hun får Deltakermedaljen i posten i november 1995 – 50 år etter frigjøringen. 

Mine damer og herrer, jeg nærmer med avslutningen.

Historiene om Solveig gir en forståelse for hva krigen kostet for en «vanlig» kvinne. Hun er også et eksempel på at noen gjør som de gjør fordi det er det eneste rette. 

Hvordan kan vi hedre motstandskvinnene?

Tidligere leder for Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland har helt rett når han i 2015 uttalte at mye var gjort, men at det fortsatt mangler et komplett verk om kvinners innsats. Hva kan vi gjøre 80 år etter angrepet på Norge og 75 år etter frigjøring for å hylle kvinnene? 

I år markeres jubileumsåret for FNs sikkerhetsrådsresolusjonen 1325 Kvinner, fred og sikkerhet. I den forbindelsen anmoder jeg om et løft for synliggjøring av kvinnenes innsats militæret og sivilt under andre verdenskrig. Jeg utfordrer Forsvarsministeren til å sette av midler til Forsvaret høgskole for doktorgradsstudier om kvinnenes innsats under krigen (tre år).   Avgjørelsen haster. En bekjentgjørelse under jubileumsmarkeringen i november vil styrke vår rolle i sikkerhetsrådet og vise at satsningen på kvinner, fred og sikkerhet er mer enn en handlingsplan. 

Fortjener de kvinnelige heltene at vi en bygger en statue for å hedre dem? 

Avslutning

Mine damer og herrer. 

Helt avslutningsvis vil jeg si noen ord om avskjeden til Solveig.

Bisettelsen ble holdt i Vestre Aker kapell, med en håndfull personer tilstede foruten datteren og hennes samboer. Tre medfanger fra Ravensbrück, tre fettere av datteren, et par naboer og meg. Jeg knakk sammen da kisten ble senket ned i gulvet. Da så jeg for meg mange av de hendelsene Solveig hadde fortalt om. Ikke bare krematoriene og asken, men livet i fangenskap. Hvorfor kom det ikke flere til bisettelsen? Mange er døde, andre hadde nok vist takknemmelighet om historien var kjent. 

De sa til hverandre at ingen ville tro på grusomhetene. Mange ville ikke høre og slett ikke tro. De fleste fortalte ingenting. Solveig fortalte meg sin historie før hun døde – i alle fall deler av den.  

Vi må formidle historien i en tid med fremmarsj for nynazismen og populismen.   

Vi skal ikke glemme.

Takk for oppmerksomheten.

Play this podcast on Podbean App