Oslo Militære Samfund (OMS)
OMS: Ytringsfriheten: - verdt å forsvare - mulig å forsvare?

OMS: Ytringsfriheten: - verdt å forsvare - mulig å forsvare?

November 11, 2020

Mandag 9. november 2020 gjestet førsteamanuensis Anine Kierulf, Universitetet i Oslo Oslo Militære Samfund med foredraget “Ytringsfriheten: - verdt å forsvare - mulig å forsvare?”.

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

OMS: Svendsenutvalget

OMS: Svendsenutvalget

October 21, 2020

Bedriftsleder Berit Svendsen, leder for Svendsenutvalget (nedsatt av FD) foredro om “Veien mot et høyteknologisk forsvar - økt evne til å kombinere mennesker og teknologi”.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her.

 

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

OMS: Sjef Hæren og Sjef Heimevernet

OMS: Sjef Hæren og Sjef Heimevernet

October 12, 2020

Mandag 12. oktober 2020, gjestet både Sjef Hæren, generalmajor Lars Lervik og Sjef Heimevernet, generalmajor Elisabeth Gifstad Michelsen, Oslo Militære Samfund og ga oss et felles foredrag om status og utfordringer. 

Fotos:  Fredrik Ringnes, Hæren.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her. Manus fra talen finner du under:

Støvlene på bakken

SJ H:

Forsvarssjef. Generaler, Admiraler - kjære forsamling.

Jeg står her i dag sammen med sjefen for Heimevernet. Det er hyggelig å gjøre dette sammen med deg, Elisabeth. At vi gjør det på denne måten åpner for å snakke helhetlig om landmakten - og kanskje få noen nye innsikter. Jeg gleder meg også til å bli utfordret av dere i salen etterpå.

 

Hæren og Heimevernet er støvlene på bakken.

Vi er de militære støvlene. Svarte marsjstøvler. Det finnes heldigvis også andre. Hvite sykepleiersko. Tykke brannvesen-støvler. Politistøvler. Hele det sivile samfunnet. Sammen skal vi marsjere i takt i totalforsvaret.

 

Forsvarssjefen sa til Anne Lindmo på NRK her om dagen: “Det er ikke bare Forsvaret som skal forsvare Norge. Hele Norge skal forsvare Norge”. Jeg kunne ikke vært mer enig. Ansvaret ligger på oss alle - ikke bare oss i grønt. Norge er god på fellesskapsløsninger. Historisk har vi tatt kloke valg både sikkerhetspolitisk og i forvaltningen av våre felles ressurser. Selv med pandemi, krakk i kronekursen, eldrebølge og klimakrise er Norge verdens beste land å bo i. Vårt største ansvar er å fortsette å forvalte dette og kunne gi denne fantastiske gaven videre til neste generasjon. Sikre fortsatt fred og frihet. Forsvarets oppgaver ligger i bunn og er forutsetningen for at alt dette andre kan eksistere.

 

SJ HV:

Et levedyktig forsvar må ha evne til kontinuerlig tilpasning og utvikling. Det er de siste årene gjort betydelige grep for å utvikle både Landmakten og Forsvaret i takt med de endrede og mer krevende sikkerhetspolitiske omgivelsene. I inneværende langtidsplan vil jeg her trekke frem to hendelser som begge har økt vår forsvarsevne; Oppbyggingen av Finnmark Landforsvar- FLF, og gjennomføringen av NATO øvelsen Trident Juncture.

 

I 2015 var jeg bataljonssjef i Brigade Nord og fikk delta på den første storøvelsen i Finnmark siden 1967- øvelse Joint Viking. I 2015 var det fra landmakten kun Heimevernet og Grensevakten som hadde fast tilstedeværelse i Finnmark. Stortinget besluttet i 2017 å gjenopprette Finnmark Landforsvar lokalisert på Porsangmoen. Jeg mener FLF er et godt eksempel på Landmaktens evne til å gjennomføre politiske vedtak med de ressurser som er tildelt. Etableringen av FLF ble forsert med smarte grep og prioriteringer i Hæren og Heimevernet, og vært klar til innsats fra 1.mai i år. Fra samme dato fikk sjef FLF taktisk kommando på HV-17 i det daglige. Landmakten er dermed samlet under en ledelse i Finnmark, og torsdag førstkommende møtes Lars og jeg på Porsangmoen for å diskutere den videre utviklingen av FLF.

 

En solid norsk egeninnsats vil sammen med alliert forsterkning gjøre forsvaret av Norge sterkt og troverdig. Dagens trusselbilde gjør det nødvendig å fokusere på både beredskapsplanlegging og planverk. I tillegg til nasjonale planverk har både NATO og USA planer for innsats i Norge. Denne allierte forsterkningen er en sentral del av Norges forsvarsplaner og skal planene være troverdige er jevnlig tester nødvendig gjennom øvelser. For to år siden var ca 50 000 soldater fra 31 allierte og partner nasjoner i Norge for å delta i den største NATO øvelsen siden den kalde krigen, øvelse TRIDENT JUNCTURE. Både de allierte forsterkningsplanene, nasjonale planer og Norges evne som vertsnasjon ble betydelig forbedret gjennom både planleggingen og selve gjennomføringen av øvelsen. Spesielt vil jeg trekke frem den positive utviklingen av vårt totalforsvar.

Videreutvikling av totalforsvaret står fortsatt sentralt. Spesielt viktig er vår nasjonale evne til situasjonsforståelse og håndtering når det gjelder sektorovergripende trusler. Våre potensielle motstandere har gått bort fra det tradisjonelle synet på krig som et enten-eller. Deres virkelighet er kontinuerlig konflikt. Dette er en kamp der store deler av aktiviteten skjer i gråsoner, ofte i skjæringspunktet mellom sektorer, etater og lovverk. Eksempler spenner fra spionasje, snikmord og desinformasjon til valgpåvirkning og droneangrep. Men - det kan også være langt mer tradisjonelle intervensjoner med divisjoner av mekaniserte styrker, strategiske bombefly og atomdrevne ubåter. I denne “ny generasjon krigføring” som det ofte kalles - er ikke overgangene mellom fred, krise og krig lengre åpenbare og både Forsvaret og de sivile sektorene vil kunne rammes.

 

SJ H:

Vi står og vil stå overfor et bredt spekter av trusler og utfordringer. Jeg vil benytte anledningen til å løfte frem et aspekt som ikke har fått stor nok plass i den norske sikkerhetspolitiske debatten – atomvåpen og risikoen for bruken av dem i nordområdene.

For ordens skyld understreker jeg at jeg kun referer til åpne kilder.

  

Andre juni i år signerte Putin O-kaZ nummer 355. På norsk blir tittelen på dokumentet “Den Russiske Føderasjons grunnleggende prinsipper for nukleær avskrekking”. Dette er første gang etter Sovjetunionens oppløsning at Russlands operative føringer for bruk av atomvåpen offentliggjøres.

 

Det nye og foruroligende ligger i hvilke type situasjoner som det i dette dokumentet sies at kan utløse bruk av atomvåpen:

  • «Angrep mot kritisk myndighetsstruktur, eller militære anlegg, som hvis forstyrret, hindrer russisk evne til nukleær respons; og
  • Aggresjon mot den russiske stat med konvensjonelle våpen på en måte som truer statens eksistens.»

Det åpnes altså eksplisitt for å svare på konvensjonelle trusler med atomvåpen.

 

Når vi vet at det ligger militære anlegg som sikrer Russlands andreslagsevne kun få kilometer fra norskegrensen - og dette er en evne som de vurderer som kritisk viktig for sin stats eksistens – så angår dette oss.

 

Nærheten til russiske strategiske kapasiteter er ikke noe nytt og har nok vært hovedrasjonalet til den norske tilnærmingen med å kombinere avskrekking og beroligelse. Russisk persepsjon må fortsette å være en del av vår kalkyle. Norske skip, fly og soldater i nord sikrer at vi fremstår som gode allierte og er NATO i nord – dette bidrar til avskrekking. Samtidig er jeg sikker på at vi med å operere norske skip, fly og soldater i nord også fremstår som forutsigbare og bidrar til beroligelse overfor naboen i øst. 

 

Tilstedeværelse på land er et absolutt uttrykk for et lands vilje til å forsvare seg selv. Landterritoriet er også utgangspunktet for sjø- og luft-territoriet; - og de økonomiske rettighetene på kontinentalsokkelen. Norsk militære evne på land vil aldri kunne oppfattes som en offensiv trussel utenfor norsk territorium.

Men den gir en troverdig nasjonal terskel mot angrep.

 

Man kan få mye innsikt om militære utfordringer ved å se på kartet. Geografien er konstant. Vi har alltid hatt utfordringer med å forsvare vårt store landområde med vår lille befolkning. Selv om ting endrer seg, har også fortiden noe å lære oss.

 

Når vi står sammen i dag, er det naturlig å reflektere over landmaktens felles historie. Christian IV opprettet den norske Hæren i januar 1628, og allerede da finner man et skille mellom utskrevne bondesoldater og vervede. Bondesoldatene, ryggraden i Hæren skulle forsvare Norges territorium, mens de vervede, og særlig offiserene, gjorde krigstjeneste også utenlands.

 

Utenlandsdeployeringer var dyrt, den gang som nå. I perioden 1760 til 1779 var nesten halvparten av Hæren var deployert til hertugdømmene Slesvig og Holstein. Da brukte den norske staten 77 prosent av statsbudsjettet på Forsvaret!

Under den kalde krigen krøp kanskje budsjettene opp mot en fem-seks prosent, men også det blir småpenger i forhold.

 

Allerede fra gammelt av hadde Hæren vært organisert i to forband, Linjen og Landvernet. Med Grunnloven ble skillet mellom de utskrevne og de stående styrkene formalisert, og da Grunnloven ble revidert etter unionsinngåelsen med Sverige, ble det inngått et kompromiss. Linjen skulle være den stående Hæren som Kongen kunne disponere fritt. Landvernet, derimot, skulle mobiliseres for forsvar av landet, og var folkets soldater. Det slås ettertrykkelig fast i grunnlovens § 25 at: «Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser.» Etter de siste dagers debatt om saken ser det heller ikke ut til å bli noen endringer i denne paragrafen fremover.

  

Landmakten har ofte vært gjenstand for politisk kamp – kanskje særlig tydelig mellom Karl Johan og Stortinget under unionstiden, og mellom politiske fløyer i mellomkrigstiden. Da stod striden mellom to ytterpunkter, enten en ren profesjonell hær eller en folkemilits. Resultatet ble, som de fleste vet, en papirtiger med altfor stort gap mellom organisasjon og oppgaver på den ene siden og midlene til drift, trening og materiell på den andre. Dette er altså ingen ny utfordring.

 

SJ HV:

Diskusjonene omkring utvikling av landmakten har i de siste tiårene hatt mange vinklinger; Verneplikt eller profesjonalisering. Tung eller lett. Territoriell eller mobil. Stort volum eller nisjekapasiteter. Debattene har ofte blitt polarisert – det ene fremfor det andre.

Med historien i ryggsekken og et klart blikk mot fremtiden er det tydelig at landmakten fortsatt må innrettes for raskt å kunne operere i de mest utenkelige situasjoner. Samvirke og komplementær utvikling av Hæren og Heimevernet vil danne basisen for denne utviklingen. Det er åpenbart at Hærens slagkraft raskt må kunne settes inn der det er nødvendig. Like fullt må Heimevernet gjennomføre territorielle operasjoner for å både sikre og understøtte nasjonale og allierte operasjoner i Norge. Hæren og Heimevernet utfyller hverandre – vi er komplementære, og det eksisterer hverken et grunnlag eller dialog om sammenslåing.

Gevinsten av samarbeidet ser vi på flere områder. Det går en linje fra felles taktisk ledelse i Finnmark, til pilotprosjektet vi gjennomførte i sommer der soldater fra blant annet Garden utdannet seg som HV-lagførere underveis i sin førstegangstjeneste. Videre har sjefen for Heimevernets skole og kompetansesenter nå fast plass i Sjefen for Hærens Våpenskoles fagforum. Der det gir merverdi tenker vi felles, uten at det skader vår egenart eller fokusområder.

 

SJ H:

Vi ser heller ingen fordeler med en sammenslåing av Hæren og HV – heller tvert imot siden det er ulikhetene, som når de kombineres, gjør oss best i stand til å forsvare landet.

Enhver selvstendig nasjon har et tidløst ansvar for å holde seg med et forsvar gjør det i stand til å opprettholde egen suverenitet. Hvordan fiender oppfører seg og utviklingen av sikkerhetssituasjonen påvirker oss og hvordan vi innretter Forsvaret. Det fungerer selvsagt også motsatt vei. Enhver motstander vurderer hva han står ovenfor, og hvilke kostnader som er assosiert med forskjellige handlingsalternativ.

Heimevernet har en stor verdi med sin evne til umiddelbar respons, lokalkunnskap og tette kobling til sivilsamfunnet. Jeg mener at Heimevernet også har et annet fortrinn, kanskje ikke like uttalt i de overordnede målsettingene, men like fullt noe enhver som vurderer okkupasjon eller andre offensive handlinger på norsk landterritorium må ta i vurderingen. Det er umulig å komme unna at det finnes en militær organisasjon i hele landet - desentralisert og med relativt flat struktur - som vil være der over tid. Sammen med plakaten på veggen er dette en type “langsiktig kostnad” som en potensiell aggressor vil måtte regne med å “betale ned” over lang, lang tid. Derfor spiller Heimevernet en spesiell og viktig rolle i vår samlede forsvaresevne. Enhver motstander skal vite at Norge vil bli "ei hengemyr" hvor både militære og sivile ressurser vil yte innbitt motstand.

SJ HV:

HV er overalt-alltid, først ute og lokalt forankret i by og bygd. Hæren har slagkraft og mobilitet. De kan vinne en trefning på land, ta og holde lende - og skape forutsetninger for langsiktig sikkerhet. De tar også ansvaret internasjonalt og leverer bidrag til alliansen i utlandet - dette er en type sikkerhetsvaluta der norske soldater står høyt i kurs. Dette kan Norge veksle inn i forpliktende sikkerhet her hjemme. 

 

Lars nevnte de gamle dagers Landvern. En ting til som det er verd å merke seg om Landvernet var at det bestod av reserver. De ferskeste årskullene av soldatene som hadde tjenestegjort i Linjen utgjorde kjernen i Landvernet, og kunne enten benyttes for å løse Landvernets oppdrag, eller føres tilbake til Linjen ved behov.

Når vi ser hele verneplikten på 19 måneder under ett kan vi trekke paralleller til historien. Allmenn verneplikt er i 2020 et viktig grunnlag for landmaktens operative evne, og HV er helt avhengig av Hæren for å kunne opprettholde en styrkestruktur på 40 000 soldater. Med ett årlig behov på 4000 soldater, er det primært de som har gjennomført førstegangstjenesten i Hæren som sikrer HV det årlige påfyllet. Tradisjonelt har soldater fra Hæren vært «på vent» i mange år før de har blitt overført til HV. For Hans Majestets Kongens Garde og Grensevakta er det nå besluttet at soldatene skal direkteoverføres til HV etter endt førstegangstjeneste. Dette vil gi Heimevernet forutsigbar tilgang på soldater med fersk og riktig kompetanse, der de fortsatt har syv måneder igjen av verneplikten som kan brukes til årlig trening og øving.

 

Tanken om reserver for Landmakten er som dere skjønner gammel, men samtidig er reserver den mest moderne og fleksible ressursen som finnes. De legger grunnlaget for et troverdig norsk forsvar som har både kvalitet og kvantitet.

 

SJ H:

“Reserver er en skjult juvel som undervurderes av mange”, sa den estiske presidenten Kersti Kaljulaid på en konferanse nylig. Denne sannheten begynner å gå opp for stadig flere moderne land med behov for større dybde og utholdenhet. Derfor har jeg gitt Hærstaben oppdraget med å lage en plan for hvordan vi kan tenke nytt og offensivt om reservene i Hæren. Den skal ikke bare være fyll i en styrkestruktur. Reserven er en operativ del av Hæren. For å kunne utnytte reserven fullt ut må vi sikre at soldatene er utrustet riktig, vet hvilke avdeling de inngår i og at vi har riktig kompetanse på riktig plass.

 

Inspirert av HVs innsatsstyrker, skal vi se på nye og fleksible bemanningsløsninger. Erfaringene med reserver, både her hjemme i tidligere tider og i Europa i dag, viser at disse systemene øker utholdenheten og at reaksjonstiden fortsatt kan være tilfredsstillende - når det kombineres med en troverdig stående struktur. Reservistene, hvis organisert effektivt og utnyttet på en fleksibel måte i tett dialog med viktige kunnskapsmiljøer, kan tilføre Hæren verdifull oppdatert sivil kompetanse, men de tar også med seg ny kompetanse tilbake til sitt daglige virke.

 

Reserver er og blir en viktig del av Hæren som vi - og våre potensielle motstandere - må regne med.

SJ HV:
Reservister fyller viktige funksjoner i Forsvaret, og utviklingen tyder på økt bruk av reservister i tiden fremover. Avdelinger bestående av reservister er kosteffektive og har stor forsvarsvilje, men vi må ikke forledes til å tro at dette er en gratis-løsning. Reservister med manglende kompetanse, uten nødvendig materiell og uten kompetent ledelse er ikke effektive militære avdelinger. Reservister må ikke bare bli ett tall, men må sees på som ett system.

Heimevernet har helt siden opprettelsen i 1946 bestått av reservister. Tilførsel av troppeførerkompetane på spesielt lag og troppsnivå er et område som i dag er en utfordring og krever fokus. De siste store kullene fra Krigsskolene og befalsskolene begynner å bli godt voksne og er i ferd med å avslutte sin verneplikt. Men det er få til å ta over. Dagens produksjon av troppeførere tar ikke høyde for behovene i Heimevernets styrkestruktur. Med et årlig behov på 400 nye lagførere er resultatet at HV i dag mangler formalkompetanse på ca 1000 av våre 4000 lagførere. Systemet er ikke bærekraftig, men som dere skjønner er problematikken godt kjent og analysert. HV jobber nå på mange fronter både internt og eksternt for å løse utfordringen. I løpet av 2021 forventer jeg at prosesser og metoder som både tetter gapet og sikrer jevn tilgang av troppeførere er identifisert. Viktig i denne utviklingen er både Forsvarets Personell og Vernepliktssenter, Forsvarets Høyskole og alle styrkeprodusentene, spesielt Hæren.

Arbeidsgiverne til heimevernssoldatene er også en viktig bidragsyter til forsvarsvilje, og viktig for et velfungerende reservistsystem. Det kan være krevende når deres beste kvinner og menn blir kalt inn til øvelse i Heimevernet, men i retur får de soldater og befal med unik kompetanse. For å synliggjøre Heimevernets tilstedeværelse og anerkjenne både heimevernsoldatene og arbeidsgiverne vil jeg oppfordre alle heimevernsoldater til å bære sin militære uniform på jobb 4. desember i år på #uniformpåjobbendagen.

 

SJ H:

Jeg vil også løfte frem soldatene våre som er inne til førstegangstjeneste.

Reservister og verneplikten er mekanismer som i kombinasjon kan gi oss en troverdig utholdenhet og en styrkebrønn som fungerer - til tross for at vi er et høykostland. Verneplikten gir oss noe helt unikt. Vi har en mulighet som svært få andre land har til å velge fremtidens soldater fra toppsjiktet i hvert årskull. Våre soldater, enten de tjenestegjør i Hæren eller i HV, er blant de smarteste, flinkeste og best motiverte unge kvinnene og mennene i hele verden. I løpet av førstegangstjenesten får de opplæring som gjør at de kan bemanne avanserte systemer og, hvis det kreves, ta sin plass i striden.

 

Førstegangstjenesteen forkuserer ikke bare på ferdigheter, minst like viktig er utviklingen av holdninger. Dette gjør at den stående delen av Hæren - og reserven – består av godt trent personell som kan ta egne, gode avgjørelser når det gjelder. Dette gjør at jeg stoler på at norske soldater tar etisk riktige valg. General Jim Mattis fremhevet også dette i sin tale på årets Army Summit. Det er førstegangstjenesten som gjør at vi kan ha en landmakt av langt høyere kvalitet enn innbyggertallet vårt skulle tilsi.

 

I tillegg gir verneplikten en annen også litt udefinerbar verdi. De knytter Forsvaret og folket sammen. Det gir forståelse, legitimitet og tillit. Verneplikten er nødvendig for å opprettholde en levedyktig forsvarsstruktur i et land som vårt.

 

Som vi var inne på tidligere, er det en stor grad av overlapp og felles utnyttelse av soldater mellom oss to, Elisabeth. Dette er et samarbeid som fungerer bra, og sånn skal det være. Som forsvarsgrensjef hviler det også et overordnet ansvar på meg for soldatene i styrkestruktur og produksjonsstruktur i både Hæren og i HV. Jeg skal sende de beste til HV, og ikke bare soldatene som har fullført førstegangstjenesten, men også befal og offiserer som skal være ansatt i HV til daglig. Etter en periode i HV, kommer disse tilbake til Hæren og resten av Forsvaret med verdifull kompetanse og ny forståelse for våre felles utfordringer. 

 

SJ HV:

Som du vet Lars ser vi i Heimevernet allerede nytten av den utvekslingen du beskriver, og du skal få dine dyktigste kvinner og menn i retur.  Dette vil sikre ansatte med økt forståelse for helheten i Landmakten, noe som vil være avgjørende for et godt samvirke. 

Det er Heimevernet som i dag utgjør Norges territorielle landforsvar. Oppgaven ble overført fra Hæren i 2006, da Hærens territorielle regimenter ble lagt ned. Heimevernets egenart bygger i tillegg på de samme prinsippene som ved etableringen for snart 74 år siden; Lokale, raskt mobiliserbare styrker som kjenner hverandre, terrenget, lokalbefolkningen og normalsituasjonen i sitt operasjonsområde. Mange av våre HV-soldater har i tillegg sivil kompetanse og et formidabelt nettverk i lokalsamfunnet, som på en unik måte bidrar til å løse både små og store utfordringer

Territorielle operasjoner er Heimevernets viktigste bidrag inn i en komplementær landmakt. Hva betyr så dette? Territorielle operasjoner er viktig både for vår nasjonale evne til å gjennomføre fellesoperasjoner, samt motta allierte forsterkninger. HV som landsdekkende organisasjon bidrar til situasjonsforståelse, sikrer kritisk viktig infrastruktur, samt er ansvarlig for samordning og samvirke i totalforsvaret fra militær side på både lokalt og regionalt nivå. Alt dette havner under paraplyen territorielle operasjoner. For å sikre oss en helhetlig utvikling av territorielle operasjoner i dagens forsvar vil HV innen sommeren 2021 ha et nytt konsept på plass. Det nye konseptet for territorielle operasjoner vil også ta inn over seg funnene i den pågående FFI studien «HV mot 2030» og adressere blant annet metode for ivaretakelse av territorielle operasjoner i kystsonen.

 

SJ H:

Hæren har i løpet av de siste årene blitt tilført mer personell; Antallet soldater vokser – rett i underkant av 300 årsverk siden forrige langtidsplan. Med disse og for å møte de nye utfordringene vi står overfor, har Hæren gjort mye de siste årene. Vi forserte oppbyggingen i Finnmark med flere år og har styrket tilstedeværelsen i Finnmark med flere hundre soldater.

 

Hæren har også gjort betydelige grep for å styrke reaksjonsevnen og vi har derfor nå avdelinger som kan settes inn i løpet av timer og dager – ikke uker og måneder. Vi har også startet arbeidet med å bedre utholdenheten gjennom oppbygging av forsyninger i tett samarbeid med Forsvarets Logistikkorganisasjon. Samlet sett har dette vært en viktig og riktig utvikling.

 

Hva som skal prioriteres fremover for Hæren vil være gjenstand for diskusjoner og beslutning i Stortinget utover høsten. Men, basert på Forsvarssjefens Fagmilitære Råd og det som er uttalt offentlig, er jeg sikker på at Hærens operative evne skal styrkes og at Hæren skal vokse. Hvis oppdraget kommer kan vi i Hæren raskt iverksette en rekke tiltak for å øke operativ evne;

  • Fullføre styrkingen av tilstedeværelsen i nord gjennom å ferdigstille etableringen av Finnmark Landforsvar og etablere den fjerde manøverbataljonen i Brigade Nord.
  • Styrke reaksjonsevne for innsats hjemme og ute ved å etablere en komplett mekanisert brigade med høy oppsettingsgrad. Dette gjør også at vi møter det viktigste målet NATO har satt for Norge og såldes bidrar til alliansens samlede evne.
  • Øke utholdenheten gjennom å modernisere bruken av reserver og sikre at vi har tilstrekkelig med logistikk.

 

 

SJ HV:

Nytt materiell krever ny kompetanse, men det gjør gammelt materiell også. Likhet i materiell og utrustning er en viktig faktor for en effektiv utnyttelse av hele verneplikten i Landmakten. Systemet med at HV arvet fra en stor mobiliseringshær er ikke lenger relevant – materiell er brukt opp når det utfases av Hæren. I dag sitter vi med flere materiellprosjekter som ikke er fullfinansiert og dermed ikke leverer tilstrekkelig volum for å dekke Heimevernet sitt behov. Eksempler er innføringen av nye maskingevær og VW Amarok. Resultatet er krevende for en reservist organisasjon som Heimevernet både kompetansemessig og logistisk.

Forsvarssjefen la for ett år siden frem sitt fagmilitære råd (FMR) som innspill til ny langtidsplan for Forsvarssektoren. For Heimevernet viste FMR først og fremst behovet for å opprettholde fokuset på å få det vi har til å virke enda bedre.

For Hæren legges det opp til en betydelig styrking, en styrking som jeg som sjef Heimevernet støtter fullt ut. Selv om det begynner å bli lenge siden FMR er signalet om en brigade til viktig. FMR søker å reetablere et forsvar i god balanse mellom land-, sjø-, og luftstridskreftene med evne til fellesoperasjoner både alene og sammen med allierte.

Økt volum, både på stående styrker og reserver i Hæren er en tvingende nødvendig ambisjon for løse de oppgavene Forsvaret har på en troverdig måte.

Meldingen totalt er tydelig - det er behov for vekst, både personell, strukturmessig, materiell, og tilhørende eiendom, bygg og anlegg. Det er mulig å vokse raskt- og dette arbeidet burde starte allerede nå. Her venter vi spent på ny langtidsplan - det handler nå om politisk vilje.

 

SJ H:

Jeg er i den heldige posisjonen at det er sterk konkurranse om å få jobbe i Hæren. Lenge før det var snakk om COVID-19 og krise i arbeidslivet hadde jeg opptil ti soldater som søkte per stilling i Hæren. Dette er flotte folk - kremen av norsk ungdom. Jeg er stolt når jeg møter dem, og glad for at de vil være med på laget. Forsvaret iverksetter nå målrettede tiltak for å beholde det personellet vi har og samlet sett gjør dette meg trygg på at vi, når oppdraget kommer, kan vokse raskt.

 

Det er også positive endringer innenfor materiell – i forrige uke fikk Hæren tilført de fire første nye artilleriskytsene K-9. Artilleri er ett av våre to hovedvåpen. Opsjonsavtalen som eksisterer på flere artilleriskyts er et godt eksempel på hvor vi kan vokse raskt hvis viljen er der. Vi er også snart i mål med anskaffelsen av en familie kjøretøy av det jeg mener er verdens beste kampvogn - CV90.

Men vi har også fortsatt betydelige mangler på materiellsiden. Noe av dette skyldes behov for å erstatte gammelt materiell – stridsvogn og lastevogn er eksempler materiell som langt på vei har passert sin operative og tekniske levetid. Jeg trenger nye stridsvogner, det andre av våre to hovedvåpen, så raskt som mulig.

Vi må også tilpasse oss fremtidens trusler – anskaffelser av luftvern og utstyr for elektronisk krigføring er eksempler på dette.

Gjennomgående har vi en utfordring med for lavt volum – det positive med dette er at vi ikke trenger lange utviklingsprosjekt på nye materielltyper, men heller kan fokusere på å anskaffe mer av det vi har.

 

SJ HV:

Samarbeidet i Finnmark er et godt utgangspunkt for å belyse hvilke effekter vi får når Hæren og Heimevernet kan vokse og jobbe sammen. Først og fremst vil jeg slå fast, en gang for alle, at det er landmaktens oppdrag og plikt å forsvare hele Norges territorium og alle innbyggerne våre. Det gjelder like mye Finnmark som Oslo. Det må det aldri være tvil om hvis tilliten mellom folket og Forsvaret skal være tilstede. Det er akkurat denne tilliten som muliggjør forsvaret av en landsdel som er så stor, og som har en geografi og klimatiske forhold som gjør militære operasjoner krevende.

 

En liten hær kan aldri ha fysisk kontroll på hele Finnmark, men det kan menneskene som bor der. Vi snakker ofte om sensorer og effektorer, men glemmer ofte det menneskelige terrenget. For sensorer er nettopp ofte mennesker som ser og hører ting, enten det er HV-personell, eller lokalbefolkningen som tar kontakt med sambygdinger de stoler på. De er veikameraer og viltkameraer, sivile peileradarer og sonarer, lokalaviser og Facebook. En effektor er ikke alltid et missil eller en artillerigranat, men kan like gjerne være en veltet lastebil eller et mobilkamera.

Samtidig har HV gjort grep for å sikre rask tilgang til kortreiste soldater i det området hullene har vært størst- Finnmark. Heimevernet startet sommeren 2019 opp seks måneders førstegangstjeneste på Porsangmoen. Hensikten er å bidra til å fylle opp styrkestrukturen i HV-17 med godt trente heimevernssoldater. Utdanningen av de to første kullene har vært en suksess og prosjektet videreføres så lenge det er et behov, i første omgang ut 2022. Finnmark Heimevernsdistrikt (HV-17) er en vesentlig del av Finnmark Landforsvar. Operasjoner i Finnmark vil være svært krevende. Uten lokal- kunnskap, forsvarsvilje og tillit i befolkningen – helt umulig.

SJ H:

I Finnmark Landforsvar har vi integrert landmakten under en felles operativ kommando. Dette gir oss langt bedre evne til å samordne våre ressurser med Forsvarets øvrige kapasiteter, og ikke minst koordinere tett med sivile ressurser som Fylkesmann og Politimester. Dette er samvirke i praksis. I en lavere del av konfliktskalaen vil det i hovedsak være Heimevernet som støtter sivile myndigheter, men Hæren vil selvsagt bistå ved behov. I den øvre del av konfliktskalaen vil Hærens avdelinger stå for hoveddelen av stridshandlingene, mens HV sørger for å sikre kritisk infrastruktur, viktige områder og akser i samarbeid med sivile myndigheter.  Kombinasjonen av HVs volum og lokalkunnskap med Hærens mobilitet og slagkraft gjør at vi har et betydelig hjemmebanefortrinn. 

 

På hjemmebane skal vi gjøre alt for å avskrekke en motstander, og hvis nødvendig, møte en motstander som på landjorda. Dette krever evnen til å slå knallhardt tilbake og over tid gjennomføre strid mot en motstander som har betydelige mengder med stridsvogner, panservogner, artilleri, helikopter og andre moderne kapasiteter. Operativ planlegging og en rekke simuleringer har entydig konkludert med at Hæren må ha en betydelig mekanisert kapasitet, sammen med lettere forband, for å kunne lykkes på morgendagens slagfelt. Den mekaniserte Brigade Nord er utgangspunktet for å etablere en slik moderne panseret kapasitet. Denne pansrede knyttneven vil sammen med lettere forband og jegerforband fra Hæren, samt HV og resten av Forsvaret gjøre oss godt i stand til å lykkes.

 

 

SJ HV:

Finnmark har en befolkning på ca 75 000. FLF har ca 2000 heimevernssoldater og mer enn 1000 hærsoldater. Disse 3000 menneskene, med tilgang til både enklere og mer avanserte sensorer og systemer, kan bidra til et godt bilde av hva som skjer på land og blandt befolkningen. Tillit mellom sivilbefolkning og militære avdelinger bygges i fredstid og sterke bånd knyttes for krise og krig.

 

En positiv bieffekt av at Hæren styrkes i Finnmark og at er at også Heimevernet rekrutterer bedre. For første gang på svært mange år er distriktsstaben i HV-17 fullt bemannet. Dette viser at Porsangermoen fremstår som et spennende tjenestested, hvor man kan gjøre karriere i mange år. Vi ser allerede at personell har blitt rekruttert fra HV-17 til FLF stab og Porsanger bataljon. På lang sikt kan dette bidra til bedre rekruttering av finnmarkinger til Forsvaret og at forsvarspersonell bosetter seg i landsdelen. Dette vil ytterligere forsterke knytningen mellom folk og forsvar.

 

Når det kommer til forsvaret av Norge har vi som folk og nasjon en klar styrke og det er soldaten vår.

Under de innledende kampene våren 1940 var det mye som som sviktet i det norske forsvaret, men ikke soldaten. Viljen til å kjempe og viljen til å ofre livet i forsvaret av landet var der hos alle dem som møtte overmakten med utrangerte våpen og svak ledelse, og den kampen fortsatte i hele samfunnet vårt gjennom okkupasjonen også. Jeg er helt sikker på at den viljen er like sterk i dag, og jeg vet at våre soldater, fra vernepliktige og stående mannskaper til reserver, fra lokale HV-avdelinger til totalforsvaret og resten av det sivile samfunnet, vil stå sammen hvis dagen kommer og vi må forsvare landet vårt igjen.

 

SJ H:

Den dagen kan komme hvor vi igjen må forsvare Norge med våpen i hånd. Landmakten har gjennom historien forsvart landet vårt ved flere anledninger og ikke minst sørget for at motstandere har avstått fra å angripe landet.  Landmakten – Hæren og HV skal sammen sørge for at vi også er rustet til å møte en stadig mer usikker fremtid.  Dette er en billig forsikring.

Jeg har en urokkelig tro på den norske forsvarsviljen, men vi må også huske på forsvarsevnen. Dette betyr at vi må opprettholde og styrke landmakten, verne om den slik at den igjen kan verne landet. 

 

SJ HV:

For å forstå denne fremtiden, må vi også tenke sammen. Derfor annonserer vi også nå et felles landmaktforum som vil gjennomføres i løpet av neste år. Følg med!

Det skal stilles krav til oss, vi er tross alt gitt en enorm tillit – det er vi som vokter folket med våpen i hånd. Jeg vet at vi skal vise oss den tilliten verdig – sammen!

 

Takk for oppmerksomheten. Vi er klare for spørsmål.

 

 

 

OMS: UMIN - Status og utfordringer for Norge

OMS: UMIN - Status og utfordringer for Norge

October 5, 2020

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide gjestet Oslo Militære Samfund mandag 5. oktober med sitt årlige foredrag: “Status og utfordringer for Norge”.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her.

 

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

 

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

 

OMS: Podcast: Forsvarets utdanningsreform: erfaringer, status og utfordringer

OMS: Podcast: Forsvarets utdanningsreform: erfaringer, status og utfordringer

September 22, 2020

Generalmajor Henning-Andrè Frantzen, Sjef Forsvarets Høgskole gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget “Forsvarets utdanningsreform: erfaringer, status og
utfordringer”.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her.

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

 

 

OMS: Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig

OMS: Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig

September 18, 2020

Oberst (R) Britt Tove Berg Brestrup gjestet Oslo Militære Samfund mandag 14. september 2020 og ga oss foredraget “Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig”.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her. Selve foredraget kan du lese under.

«Usynlig i krig og fred. En historie om motstandskvinnenes innsats under 2. verdenskrig»

Britt Tove Berg Brestrup, oberst (P)

Forfatter av boken «Usynlig i krig og fred. Motstandskvinnen Solveig Lystad»

Generaler, admiraler, formann, ærede gjester og gode venner.

Takk for invitasjonen. 

Innledning

Hvem var de, motstandskvinnene, og hva bidro de med?

Hvorfor er motstandskvinnene usynlige i krig og fred? 

Jeg vil i stor grad belyse temaet gjennom historien om motstandskvinnen Solveig Lystad. Den introverte kvinnen – perfekt som operatør under krigen – taus under tortur – usynlig i fangenskap – gjemt eller glemt etterpå. 

Solveig, underkommuniserte sin egen innsats, lidelsene fortrengte hun. Hun var 76 år da Siv spurte sin mor om jeg fikk intervjue henne om krigen. Mot alle odds svarte hun ja. 

Solveig så på seg selv som en helt vanlig norsk kvinne, som bare hadde gjort hva alle andre ville ha gjort i samme situasjon. Hun er et eksempel på at noen gjør som de gjør fordi det er det eneste rette å gjøre. Hun gir en ny forståelse for hva krigen kostet for en «vanlig» motstandskvinne. 

En ting var datteren Siv sikker på da hun forberedte morens bisettelse i 2000: Moren hadde ønsket at diktene «Ved nyingen» og «Skærgaardsø» av Knut Hamsun skulle leses i hennes bisettelse. 

To dikt som har betydd så mye for Solveig. Siv ba meg om å lese dem. I nesten en uke leser jeg diktene om og om igjen, jeg forbereder meg godt for ikke å miste stemmen eller leseferdighetene i ren angst. Jeg så for meg et fullsatt Vestre Aker kapell – mange mennesker fra fagbevegelsen, motstandsfolk, venner og kollegaer – alle de som har vært med i fellesskapet for å bygge landet. De som delte de gode minnene, og de som delte de vanskelige traumene. Det var soleklart at de som fortsatt levde, vil være med på den siste reisen til Solveig! Alle de som visste at Solveig hadde levd et langt liv for kongeriket – først med illegalt arbeid, som kunne ha medført dødsstraff under krigen – et helvete på Grini og i Ravensbrück – for så å avslutte med å bygge landet i mange år etter frigjøringen. 

Jeg så for meg alle kransene og de bugnende bårebukettene – statsbegravelse blir det ikke – men det var noe i den retningen jeg var mentalt forberedt på å møte.

Hva var det kvinnene bidro med under krigen? 

Fortsatt beskrives innsatsen med at kvinnene var uerstattelige, deres viktigste innsats var som husmødre med daglig ansvar for hus og hjem – de holdt liv i barn og dyr.

En viktig innsats, men det var så mye mer.

Arendalsjenta Solveig vokste opp med politisk aktivitet, i lese- og studiesirkler gjennom LO og AUF. Med sitt gode hode, ble hun oppfordret til å søke stillingen som kasserer hos Norges Handels- og kontorfunksjonærenes Forbund i Oslo i 1938, slik at hun kunne ta mer utdanning på kveldstid. 

Ved krigsutbruddet fulgte hun ordren om mobilisering og melde seg til tjeneste på Eina, uten at det førte til innrullering i styrkene. Tilbake på kontoret, som hun delte med 4-5 andre kvinner, startet motstandsarbeidet. Medlemmer og tillitsvalgte kom og gikk hele dagen. Kontoret, med medlemskartoteket ble hjernen i virksomheten. Meldinger ble mottatt og meldinger ble sendt. Hun ble motstandskvinne. 

Først i den illegale avisen «Fri Fagbevegelse» og senere «Londonnytt». Med bakgrunn i fagforeningsarbeidet og bekjentskapskretsen det gav, ble hun en nyttig edderkopp. Et eksempel på nyttig bekjentskaper er John Kristoffersen, kjent fra Lurøyaffæren (dekorert med Krigskorset med sverd). Han tilhørte en annen gruppe, men med bakgrunn i vennskap og medlemskap i Handel og kontor, sto de for nødvendig kontakt mellom gruppene. 

Det mest krevende var medansvaret da avgjørelser om likvidering skulle tas. Det var absolutt nødvendig. Det eneste riktige. Det reddet livet på mange motstandsfolk. Like fullt, ansvaret for en kollegas henrettelse plaget samvittigheten mest, det fulgte henne helt i graven. 

Etter hvert ble det vanskelig å vite hvem hun kunne stole på blant sine egne – hun ble overvåket.

Gunnar Sønsteby, en av våre største krigshelter, fremhevet kvinnenes innsats. Han understreket at iNorge gjaldt den samme regel som i andre land, nemlig at det bak hver partisan står et nett på 10–12 personer, lavt regnet. Og majoriteten av disse var kvinner. Med bakgrunn i oppgavene til motstandskvinnene, er det fristende å sitere fra boken Jegerånden av vår forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen: 

«Logistikk er oftest det som avgjør om en operasjon kan gjennomføres eller ikke. Det sies gjerne at amatører diskuterer taktikk, mens profesjonelle diskuterer logistikk.» 

Sønsteby uttalte videre at de fungerte som etterretnings- operatører, som kurerer, de transporterte sprengstoff, skaffet dekkadresser og mat. 

Kvinnene i motstandsbevegelsen betydde alt for hjemmefronten. De var dyktige og modige og visste hva de risikerte hvis det gikk galt. Kvinner bemannet lyttestasjoner lang kysten vår og produserte og distribuerte illegale aviser som var helt nødvendig for å holde motet oppe hos folk. Andre kvinner benyttet seg av stillinger som sekretærer i departementer og i politiet for å skaffe uvurderlige opplysninger og støtte for hjemmefronten. Mange av grenselosene var kvinner. Noen få deltok i aktiv kamp. 

Mange ble arrestert, og flere ble utsatt for tortur. Som kvinner kunne de kanskje slippe lettere fra en tilfeldig gatekontroll, men ble de først mistenkt og arrestert fikk de ofte en hardere medfart enn mennene.  Mishandlingen ble toppet med systematiskfornedrelse, ydmykelser og seksuelle overgrep. 

XU var den dominerende etterretningsorganisasjonen, og rekrutterte mange unge kvinner og menn, ikke minst studenter fra Universitetet i Oslo. Astrid Løken og Anne-Sofie Østvedt var to av fire i sentralledelsen i tillegg til de mange kvinnelige agenter og medhjelpere utover hele landet. I XU brukte de gjerne dekknavnene sine også etter krigen, og det er en myte at de alle var menn, kvinner hadde oftest mannlige dekknavn. 

At kvinner kunne utføre de farligste oppdragene, det er det mange eksempler på.

Hvem var motstandskvinnene? 

Oberstløytnant Elisabeth Sveri hadde navnet til over 1000 kvinner på blokken, da hun sendte ut forespørsel om intervju. Ikke alle svarte, men av svarene hun fikk valgte hun ut om lag femti historier som hun publiserte. Sterke historier som beskriver mangfoldet av de som bidro - kvinner fra hele landet. 

Mange av motstandskvinnene var mellom 16 og 25 år, noen enda yngre – men også godt voksne kvinner, gjerne koner eller søstre.  Selv om mange ble engasjert gjennom slekt og venner, var det målrettet rekruttering mot kvinner som hadde jobber i næringslivet og offentlig virksomhet overtatt av okkupasjonsmakten, samt utdanningsinstitusjonene. Televerkets kvinner reddet mange. 

For noen var engasjementet et håp om å påvirke familiemedlemmers situasjon i fangenskap, for andre spenning eller politisk overbevisning.  Kvinner i Fagbevegelsen ble rekruttert med bakgrunn i ideologi og solidaritet. De hadde fordelen av å kjenne hverandre fra studiesirkler og politikken.  Felles for dem alle var troen på et fritt Norge og viljen til å sloss for saken. Solveig fikk styrke fra troen på – solidaritet, likeverd og fellesskap.

Det ble kaldt kvinnelist når kvinner ble disponert som «honningfeller» eller «beordret» til å fraternisere med fienden. «Kvinnelisten» var blodig alvor som kunne kostet både liv og helse og for mange kostet det, helt feilaktig, deres gode rykte. 

Motstandskvinnen Solveig Lystad kan være symbolet på en motstandskvinne, og jeg gir dere en kortversjon av hennes historie.

Knaggen skjerfet hennes var hengt opp på, var signalet for om hun kunne motta eller hadde meldinger å levere på kontoret. Annen virksomhet foregikk etter arbeidstiden. For å lette presset på de som overvåket henne på kontoret, meldte hun seg på tyskkurs i regi av AOF. En nyttig kamuflasje som hjalp henne flere ganger. Ikke minst høstdagen i 1941 når hun skal møte en kurer ved Losjen i Oslo sentrum. Solveig har det travelt. 

Hun haster nedover Akersgata med den hemmelige meldingen i håndvesken. I siste øyeblikk bestemmer hun seg for å ta snarveien foran Stortinget for å spare tid. Det er tyske vaktposter på Løvebakken. Hun blir stoppet av en soldat som roper: HALT. Hun stivner. 

Den tyske soldaten kommanderer henne til å stille seg opp med ansiktet mot veggen på Stortinget, beina litt spredt, armene oppover. Hun føler at hun står i en froskestilling. Heldigvis går skjørtekanten et stykke nedenfor knærne. Vaktposten må da være mye yngre enn henne – bare en guttunge, men så streng. Begge vaktpostene virker veldig morske. Det er noe i øynene deres. Det er ikke det at hun tror at alle tyskere er onde. Det er nok mer at de ønsker å gjøre jobben sin skikkelig. 

Hvordan kunne hun være så tankeløs og uforsiktig å ta denne snarveien, hun som har viktig kurerpost i håndvesken? Kureren venter utenfor Losjen. Her står hun, tenker på hva som vil skje videre. Det er dødsstraff for sånt. Hun er redd – pulsen er høy – hun prøver å skjule nervøsiteten for både andre og seg selv. Følelsene veksler mellom fortvilelse og håp.

Det er høst i luften, solen varmer litt mellom de lette regnbygene. Hun sier til seg selv at dette går bra. Der og da får Solveig bekreftet noe hun har lært – så lenge hun driver med illegalt arbeid, må hun ha minst to personligheter – to roller. I dag må hun bruke begge: Trygge, barske Lydia og uskyldig Solveig. En som er den offentlige henne: Solveig. Den andre personligheten har skjult identitet: Lydia er hennes alter ego. 

Solveig og Lydia er to meget forskjellige kvinner. Solveig, en beskjeden kvinne fra fattigslige kår i Arendal, har kjempet seg fram til selvstendighet og en posisjon som kasserer i fagbevegelsen. Lydia, derimot, er en profesjonell operatør. Hun er nærmest en edderkopp som drar i mange tråder og lager utallige illegale nettverk innenfor motstandsarbeidet. Lydia er mer pågående – hun gir aldri opp for saken hun tror på. Det gjør ikke Solveig heller. Hun kjenner seg vel i begge rollene, rollene som skal holdes strengt atskilt. Bortsett fra i dag. Nå trenger hun å være litt Lydia for å være tøff nok til å være seg selv, den helt uskyldige Solveig.

Hun står der fortsatt trykket opp mot veggen, venter. Hun er så redd og spent at hun tisser på seg, helt ukontrollert. Hun blir ikke flau, bare innmari oppgitt over at hun ikke kan kontrollere alle kroppsfunksjonene. 

Hun beklager inderlig at hun i et ubetenksomt øyeblikk valgte korteste vei. Hun skulle bare rundt hjørnet til trikkeholdeplassen. Ingen av dem legger merke til dammen ved føttene hennes. Heldigvis var det på utsiden av Stortinget uhellet skjedde. Nå må hun tenkte praktisk for å beholde roen. Er hun arrestert, eller er det et forhør? Hun tar noen dype magadrag, kontrollerer pusten. Hun blir beordret med inn på Stortinget, fremdeles med våpenet rettet mot seg. Vesken skal gjennomsøkes. Innholdet i den brune vesken i lerretstøy blir lagt på et stort bord rett innenfor døren. 

Hun holder nesten pusten nå, teller vinduene i hallen. De finner mappen hvor kurermeldingen er gjemt. Hun må konsentrere seg hardt for å puste dypt på en måte som roer henne ned. Hun later som ingenting, sier at de gjerne kunne se gjennom alle papirene hennes. Der og da er hun barsk som Lydia og troskyldig som bare Solveig kan virke. I mappen finner de bunken med tyske notater og hever stemmen et par hakk når de spør om hva det er. Hun sier det som det er – kurspapirene hennes – hun går på tyskkurs. Hun beklager at hun ikke kan ordlegge seg bedre på deres språk, men forsikrer at det skal bli bedre etter kurset. 

Redd hadde hun være flere ganger, men aldri i tvil eller redd for å utføre oppdragene sine. Hun er bare veldig redd for å kunne komme til å utsette andre for fare, og at oppdraget skal mislykkes. Er hun like heldig denne gangen?

Ja, hun kan gå hjem, men heretter må hun følge reglene deres, hvilket hun selvfølgelig lover å gjøre. Hun er lettet. Det gikk bra til tross for at hun hadde opptrådt uforsiktig og ubetenksomt. Hun er overlykkelig for at hun har begynt på tyskkurset, og at hun alltid har kurspapirene med seg. Mellom papirene fra tyskkurset i mappen som ble kontrollert, ligger meldingen til kureren. Den er skrevet i kode basert på tyske navn og ord. Det er derfor hun alltid har kurspapirene i vesken. Kurermeldingen og hun er trygg. Nå skal den bare leveres til forhåndsavtalt tid på reservemøtestedet. 

Hun puster lettet ut, nå har hun det ikke travelt lenger. 

Hun er klar over hva hun er med på, at hun satser med livet som innsats. Om noe galt skjer, kan hun bli skutt. Hun er alltid på vakt. Nettopp derfor må det aldri være noen tvil om at det hun gjør, er det eneste riktige. Hun gjør det hun er overbevist om er riktig, for Konge og Fedrelandet.

Nøkkelen til å holde hodet klart ligger i pusten. 

LO ble nazifisert, og hun ble overvåket. Hun kunne blitt arrestert på antakelsene, men hun ble oppsagt. Tyskerne og deres medhjelpere hadde kanskje et håp om at hun, som enslig, uten lønn og jobb, skulle avsløre de hun drev motstandsarbeidet sammen med. 

Redningen ble venner fra Arendal med en liten forretning på Frogner. De var ikke en del av den organiserte motstandsbevegelsen. Planen var enkel. Knut, som eide forretningen, gikk til Oslo arbeidskontor på formiddagen 13. februar 1942 for å søke etter kontordame. Solveig gikk til samme kontor på ettermiddagen for å melde seg arbeidsledig og ble tilvist ny stilling umiddelbart. Hun fikk jobben og motstanden kunne fortsette, om enn på en annen måte. 

Arrestasjonen 

Arrestasjonen kommer torsdag 2. juli 1942, samme dag som hun har bestilt hjemreisen med Kystruten til Arendal for å slappe av sammen med familien et par uker.  

En sivilkledd mann står utenfor døren til hybelen hennes: «Stopp, frøken Lystad, ellers skyter jeg.»

Etter å ha stoppet med et rykk spør hun, tilsynelatende forbauset, om hva som skjer. Mannen sier bare at han har ordre om å hente henne. Hun må umiddelbart bli med til Statspolitiet i Henrik Ibsens gate 7. Hun vet veldig godt hvor de holder til og hvilke redselsfulle aktiviteter de utøver. Alle tankene som går gjennom hodet hennes, er tenkt før. Hun er mentalt forberedt.

Idet hun setter seg inn i den ventende bilen, tar hun farvel med sitt illegale liv. Hennes alter ego, den tøffe Lydia, blir fjernet fra rollelisten. Visst skal hun være tøff, men nå er det den uskyldige Solveig som har hovedrollen. 

Hun er iskald og fortvilet, og helt alene. Hun må takle det ukjente som kommer, hun kan ikke falle ut av originalrollen som den uskyldige Solveig fra tiden før illegalt arbeid. 

Hun føres gjennom en lang gang. Det sitter mennesker langs veggen på begge sider. Alle stolene er opptatt. Noen er eldre, men de fleste er på hennes egen alder eller yngre, noen bare barn. 

Hun unngår å møte blikkene deres, men observerer. De fleste stirrer ut i luften. Det er det største venteværelset hun har sett. Hun ser mange kjente, uten å se direkte på dem. 

Hun blir spurt om hun kjente igjen noen av de andre arrestantene, de ute på gangen? Hilste hun på noen? Hun svarer resolutt at hun ikke kjente noen av dem, hun tenkte bare på hvorfor hun selv var der.

Hun må vokte seg hele tiden. Feil kan få uante konsekvenser – det kan stå om liv eller død. Hvem kjenner henne som Solveig, og hvem kjenner henne som Lydia? De hun kjenner som Lydia, eksisterer ikke lenger. Lydia er borte, de likeså. 

Avhørsrommet er lite, trangt og har dårlig luft. Det føles vanskelig å puste. Hun møter beskyldninger om at hun bedriver illegalt motstandsarbeid. De har gjennomført flere arrestasjoner, navnet hennes har kommet opp i flere omganger. 

Hun vet hun må si litt, noe helt ufarlig, og langt fra alt. Absolutt ikke mer enn det de har bevis for. Ingen navn.

Etter de tilforlatelige spørsmålene innledningsvis blir Solveig satt under et tøffere avhør som varer gjennom hele natten, i 14 lange timer uten pause. Etterpå tenker hun: Det er ikke bra, men kunne vært verre.

Etter avhøret blir hun fraktet til det gamle fengslet bak Grønland kirke i Åkebergveien. Turen tar ikke lang tid, men lenge nok til at hun sovner. 

Innelåst, alene på cellen, er alt det vonde på en måte låst ute. 

Hva som skal skje videre, er uvisst. Det veksler mellom motløshet og håp. Blir det liv eller død, eller noe imellom – å bli slått helseløs?

Solveig bestemmer seg for å overleve. Dette er ikke slutten, bare en ny vanskelig fase i livet. Hun må være rolig og beholde fatningen, vett og forstand. 

En uke er gått. Tofteberg og hans underlagte, Dønnum og Thorhus fra statspolitiet, trodde kanskje hun «mørnet» av å sitte i isolat, og ble villig til å snakke. At hun skulle bli døgnvill og hysterisk. Nærmest som tortur uten synlige skader.

Det går bra den andre og tredje uken på isolatet også. Ikke minst takket være bestyrerinnen – som jobbet for okkupasjonsmakten, men var en god nordmann. 

Tiden i fullstendig isolasjon benytter Solveig til å forberede seg på neste avhør. Hva kan hun si, og hva kan hun ikke si? 

Den tredje uken tror hun nesten at hun er glemt, selv om hun vet at ingen som anses som fiender av okkupasjonen, blir glemt. 

Den fjerde uken funderer hun på hvordan hun kan få aktivisert tankene sine positivt. Hun begynner med alfabetet. Finn tre byer i Europa på hver bokstav, deretter følger hovedsteder. Hun hopper over noen av bokstavene, men takker deltakelsen i studie- og lesesirklene for alt hun har lært om geografi. 

Hun skal ikke miste verken forstanden eller livslysten. Den gleden skal hun ikke gi dem. Solveig er en vever kvinne, men langt sterkere enn hun ser ut til. Hun er klar til kamp. 

Etter fire uker på isolatet i Åkebergveien blir hun overført til Grini. 

Grini

På de tre første ukene på Grini, ble hun avhørt to ganger. 

Så får hun underretning om at hun kan ta det med ro, papirene og mappen Statspolitiet hadde på henne, ble fjernet i forbindelse med attentatet på Statspolitiets kontorer den 21 august 1942.

Hun klarer ikke å slå seg til ro med at papirene som omhandler henne var lagret på et sikkert sted. Hvor skulle det være? Det skulle vise seg at frykten var berettiget.

Dagene og ukene går, hun er fratatt sin frihet, og det er lite og dårlig mat. 

Senhøstes, i oktober 1942, innkaller politibetjent Dønnum i Statspolitiet og til nytt avhør. Selv med en forførende og slesk tilnærmingsmåte kommer han ingen vei, verken med etterforskningen eller tilnærmelsene. 

Tredje uken i 1943 tar tyskerne selv over etterforskningen. Papirene med informasjon om hennes virksomhet ble gjenfunnet under arrestasjon av en motstandsmann. Det betyr en langt hardere tilnærming. Hun merker det med én gang på soningen. Hun blir umiddelbart geleidet, eller snarere skubbet, ned i kjelleren på lukket avdeling. Vinduet er overmalt. Igjen er Solveig isolert fra omverdenen.

Tyskerne avhørsteknikk var mer rå og brutal enn hun hadde opplevd tidligere.  Hun trenger Lydias styrke og tøffhet, men med en begrensning: Hun må bære Lydias styrke inni seg. Nå, mer enn noen gang tidligere, gjelder det å gjøre seg liten, uskyldig og ubetydelig – nærmest usynlig. 

Hun får noen saftige slag. Hun biter tennene sammen og knytter nevene. Slagene endrer ikke svarene hun gir, ei heller når slag blir forsterket med spark. Hun har vondt, og hun er rasende. Avhør på Victoria terrasse er tortur. Slag og spark gjør fysisk vondt, men går over. Det psykiske presset er verst, nesten uutholdelig. Avhør to til tre ganger i uken over en periode på fire uker.

Tre ganger blir hun hentet for avhør på Victoria terrasse denne uken. Avhørene fortsatte oftest til hun ble sanseløs eller mistet bevisstheten. Slag og spark ble forsterket med batong – med og uten ståltråd, og batong og ståltråd barbarisk og nedrig – hver for seg.  

At Lydia «tar seg av det tredje avhøret», nærmest som en ut av kroppen følelse, gjør det litt lettere å utstå. Lydia tar smerten, og hun – Solveig – skal pleie henne når hun kommer hjem til cella. 

Tenk at psyken kan manipuleres til å tåle mer. Etter et par måneder med avhør fastslår, bokstavelig talt, tyskeren som ledet avhørene, at det ikke er mer å hente. Hun er klar for transport, hva nå det måtte bety. 

Beskjedenhet er en dyd, som kanskje bidro til at hun klarte å gjøre seg mer ubetydelig enn tyskerne trodde – litt mer usynlig. Det var en seier etter vel 14 måneder som fange nr. 3597 på Grini.

Hun skal deporteres til Tyskland. Hun vet ikke hva det betyr, annet enn at det er verre enn Grini siden det blir omtalt som trussel. 

Monte Rosa

Det er tidlig onsdag morgen den 6. oktober 1943. De 25 kvinnene som ble fraktet til Akershuskaien må vente litt før de blir ført om bord. Skipet heter Monte Rosa. Det er stort, minst 150 meter langt. Hun fyller lungene med frisk norsk luft når de blir kommandert om bord. Synet av Akershus festning, majestetisk og solid gjennom mer enn seks hundre år – festningen som har overlevd ni beleiringer. Tyskerne har bare overtatt den midlertidig. Det gir håp.

Selv med følelsen av å bli innesperret i en hermetikkboks, ble overfarten til Danmark bedre enn fryktet, fordi de fikk godt med mat og var mette for første gang siden arrestasjonene.

Den påfølgende togturen og fengselsopphold underveis i Tyskland varslet endring. Lite mat, lopper og lus er en ting. Sadistiske fangevoktere med pisk og menneskevonde hunder, død og fordervelse, er noe annet. 

Ravensbrück

De har ikke før kommet gjennom porten til Ravensbrück den 14. oktober i 1943, før første oppstilling blir kommandert. Det er småkaldt, men kåpen varmer. 

Brått biter frosten seg fast under huden, ikke på grunn av temperaturen, men uhyggen. Hun hører svisj-lyden av vaktenes lærpisker og fangenes fortvilte hyl. Solveig ser dem i en lang gate med et endeløst antall lave brakker. 

Ravensbrück, den eneste konsentrasjonsleiren nazistene opprettet for kvinner, ble etablert like før krigsutbruddet i 1939. Første året rommet den i underkant av 2000 tyske kvinnelige fanger – kvinner som var i opposisjon til Hitler og hans patriarkalske nasjonalsosialisme eller rett og slett såkalte «utskudd» som Hitler ønsket å fjerne fra det offentlige rom. 

Senere fulgte kvinner fra de tyskokkuperte områdene – motstandskvinner eller kvinner som tyskerne trodde var det. 

(103 norske kvinner i Ravensbrück, hvorav 9 døde). 

På det meste er det 45 000 kvinner i leiren samtidig. Tallene er usikre, men anslagsvis 132 000 kvinner var fanger i Ravensbrück i krigsårene. Av disse er antall drepte i ettertid anslått til minst 50 000, og det er statistikk som sier 92 000. Bevisene for antallet ble fjernet eller brent i krematoriene. 

Fangene selv omtalte leiren som en utryddelsesleir.
Det var den. Du levde så lenge fangevokterne ønsket det og du kunne arbeide.

Historiene fra Ravensbrück er så grusomme, at de lenge unnlot å fortelle om det. De antok at ingen ville tro dem. 

Jeg har forsøkt å formidle litt i boken min.

Hvite busser

19 måneder etter ankomsten til leiren, ble hun 9. april 1945 hentet med de Hvite bussene fra Røde Kors og kjørt den lange turen til Ramlösa i Sverige for restitusjon.  

Vold og tortur, sult, hunger, hardt arbeid, elendig hygieniske og sanitære forhold, i tillegg til psykisk og fysisk lidelse og smerte, hadde satt sine spor. Med sine 36 kilo fordelt på 161 centimeter blir hun nesten borte mellom putene og filtdynen i sengen på Ramlösa. 

Hjemreisen for å bygge landet

Nesten tre år (2 år og 8 mnd.) etter at hun ble arrestert, starter hjemreisen for å bygge landet og nytt liv. Denne gangen en togreise med tid for ettertanke og refleksjon, helt annerledes enn togturen til helvete. Hun var 29 år.

Mange illusjoner brast da hun kom hjem for å bygge landet. 

Det er et vanskelig liv som møter Solveig. Samfunnet er svært forskjellig fra det hun reiste fra, selv om det fortonet seg som tiden hadde stått stille for mange kollegaer og venner. De fleste krigsfangene kommer hjem sterkt reduserte både fysisk og psykisk. En uensartet gruppe med ulike behov. Nerveplager blir en fellesbetegnelse for mange, men hun klarer å skjule angsten. Hun fortrenger den. 

12 år etter hjemkomsten, finner hun kjærligheten og gifter seg. Hun som aldri skulle bli gravid, ei heller trodde det var mulig etter alt hva kroppen hadde vært utsatt for, fødte datteren Siv to måneder før hun fylte 42 år.  Da avslutter hun sin yrkeskarriere, samfunnsengasjementet, beholder hun. Datteren Siv, som er her sammen med oss i kveld, har arvet morens rolle som tidsvitne.

Hvorfor blir kvinners innsats under krigen underkommunisert? 

Kjønnsrollene viskes ut i krig, men kommer tilbake med freden. De fleste kvinnene ønsket ikke snakk om sin innsats av forskjellige årsaker.

For Solveigs del er det vanskelig å snakke – hun har i mange år forsøkt å fortrenge erfaringene – glemme alt det vonde. Smertene den det medførte, vil hun ikke påføre andre ved å la dem ta del i historien. 

Det er flere årsaker til fortielsen. 

Først og fremst solidariteten kvinnene imellom, de beskytter hverandre mot den bannlysende og fordomsfulle holdningen som deler av befolkningen avdekker i det første fredsåret mot kvinner, enten de har vært observert i nærheten av en tysker eller har jobbet for okkupasjonsmakten på oppdrag fra motstandsbevegelsen. Selv om fraterniseringen og intimiteten til tyskerne var for å skaffe tilveie sensitiv strategisk informasjon, skjønte de at de aldri ville blitt forstått eller tilgitt. Et dårlig rykte kan ikke rettes opp, det ser ut til å følge slekters gang uansett hvor mange gode nordmenn som kan bevitne det motsatte. Redsel for å bli misforstått eller dømt av befolkningen for landssvik basert på antakelser om omgang med tyskerne: Nei, de ønsker bare å komme videre i livet. 

Kvinner blir hardt dømt av befolkningen, selv med dokumentasjon om lojalitet fra hjemmefronten. 

Fordømmelse og hat kommer også fra egen familie. Fra foreldre, søsken, ektefeller og kjærester. Kvinnene hadde tilbrakt mye tid utenfor den sosiale kontrollen familien tilsynelatende burde ha hatt over unge kvinner. Det var enkelte, som opplevde et krav fra sine nærmeste om ikke å motta Deltakermedaljen, men å fortrenge og tie. Dette presset, og manglende oppfordringer til å fortelle sine historier, gir ikke næring til selvhevdelse eller anerkjennelse. 

Solveig og hennes venninner ønsker å ha et normalt liv, selv om det normale livet gir flere traumer som ikke normaliserer livet. Mangelfull anerkjennelse av innsatsen forsterker elendigheten, men de klager ikke. Hun klager ikke.

Det utløste en fordømmelse og raseri mot kvinner som har blitt forelsket og tilbudt sin seksualitet til tyskerne. Snau klipping, avkledning, terrorisering, isolering, utestengelse og i de verste tilfellene voldtekter blir legitimert av flokkmentaliteten til pøblene som opphever seg selv til dommere over kvinnene, uten rettssak. Mobbens atferd forsterker angsten, og mange holder kjeft om krigsdeltakelsen, av fare for å bli satt i feil bås.

Solveig er i ettertid opptatt av at hendelsene ikke tas ut av det historiske perspektivet – rett etter at Norge hadde vært okkupert i fem år. Det er imidlertid ingen formildende omstendigheter for å opptre slik pøblene gjorde, mener hun. 

Solveig ga sitt æresord til fellesskapet – og ingen andre enn hennes egne kan løse henne fra det. Er det lettere for kvinner å opprettholde taushetsplikten? Ja, kanskje fordi de ikke har det samme behovet for å fremheve sin innsats. En innsats ingen var interessert i, de ble ikke anmodet til å snakke – de er ikke en del av historieskrivingen. Ikke fikk de delta på alle paradene i fredsdagene heller, det sømmet seg ikke for kvinner å delta, uansett hvor mange de hadde hatt under sin kommando under krigen, eller hva de hadde bidratt med i motstandsarbeidet.

Situasjonen ble på ingen måte bedre for kvinnenes anseelse da Stortinget i et hemmelig møte den 14. mai 1946 vedtok å sende 4000 norske soldater til Tyskland. Forsvarsdepartementet med statsråd Jens Chr. Hauge ønsket at Tysklandsbrigaden skulle ha et kvinnekorps. Kampen mot kvinner i uniform i Tysklandsbrigaden var uventet og vulgær.  Kanskje hadde situasjonen vært annerledes om ikke Hauge selv hadde tåkelagt kvinners innsats under krigen. Kampanjen mot kvinner i Tysklandsbrigaden var ledet av den norske avdelingen av «Kvinner for Fred og Frihet». Det var ikke uvanlig at kvinnelige soldater ble trakassert og spyttet på i enkelte miljøer. Glemt var verneplikten innført for kvinner under krigen og kvinners innsats i motstandsarbeidet og for freden. Det er nok en vesentlig årsak til at flere kvinner og deres nærmeste holdt kjeft om innsatsen under krigen. 

For Solveig er det et dilemma. På den ene siden er det en fare for at grusomhetene blir glemt før de blir kjent. På den andre siden sitter det langt inne å blottlegge seg selv. Solveig vil ikke utsette andre for de følelsene hun sliter med, vil ikke påføre andre sin egen angst og vil absolutt ikke ha medlidenhet. Dessuten kan det være at hun har oppfattet og husker annerledes enn andre. Hvem eier sannheten? 

Hverdagen var tortur – avstraffelser, ydmykelse, hardt arbeid, lite mat, kulde like plagsom som varme, det var en kamp for å overleve. Det er vondt å se andre utsettes for tortur uten å kunne gripe inn. Hun kan fortsatt kjenne pisken og høre resonansen fra skjelettet som skrangler under slagene. Ser og kjenner lukten av dem som ikke overlever torturen. Lukten fra krematoriene. Skyldfølelsen for ikke å gripe inn, selv om det ofte gjorde vondt verre.  Spørsmålet om det var verdt det, er der. 

Det var stoltheten av at de sto imot, sloss og vant som gjorde det verdt det.  

Solveig forblir usynlig, men ikke glemt. Hun får Deltakermedaljen i posten i november 1995 – 50 år etter frigjøringen. 

Mine damer og herrer, jeg nærmer med avslutningen.

Historiene om Solveig gir en forståelse for hva krigen kostet for en «vanlig» kvinne. Hun er også et eksempel på at noen gjør som de gjør fordi det er det eneste rette. 

Hvordan kan vi hedre motstandskvinnene?

Tidligere leder for Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland har helt rett når han i 2015 uttalte at mye var gjort, men at det fortsatt mangler et komplett verk om kvinners innsats. Hva kan vi gjøre 80 år etter angrepet på Norge og 75 år etter frigjøring for å hylle kvinnene? 

I år markeres jubileumsåret for FNs sikkerhetsrådsresolusjonen 1325 Kvinner, fred og sikkerhet. I den forbindelsen anmoder jeg om et løft for synliggjøring av kvinnenes innsats militæret og sivilt under andre verdenskrig. Jeg utfordrer Forsvarsministeren til å sette av midler til Forsvaret høgskole for doktorgradsstudier om kvinnenes innsats under krigen (tre år).   Avgjørelsen haster. En bekjentgjørelse under jubileumsmarkeringen i november vil styrke vår rolle i sikkerhetsrådet og vise at satsningen på kvinner, fred og sikkerhet er mer enn en handlingsplan. 

Fortjener de kvinnelige heltene at vi en bygger en statue for å hedre dem? 

Avslutning

Mine damer og herrer. 

Helt avslutningsvis vil jeg si noen ord om avskjeden til Solveig.

Bisettelsen ble holdt i Vestre Aker kapell, med en håndfull personer tilstede foruten datteren og hennes samboer. Tre medfanger fra Ravensbrück, tre fettere av datteren, et par naboer og meg. Jeg knakk sammen da kisten ble senket ned i gulvet. Da så jeg for meg mange av de hendelsene Solveig hadde fortalt om. Ikke bare krematoriene og asken, men livet i fangenskap. Hvorfor kom det ikke flere til bisettelsen? Mange er døde, andre hadde nok vist takknemmelighet om historien var kjent. 

De sa til hverandre at ingen ville tro på grusomhetene. Mange ville ikke høre og slett ikke tro. De fleste fortalte ingenting. Solveig fortalte meg sin historie før hun døde – i alle fall deler av den.  

Vi må formidle historien i en tid med fremmarsj for nynazismen og populismen.   

Vi skal ikke glemme.

Takk for oppmerksomheten.

OMS: Status og utfordringer for Luftforsvaret

OMS: Status og utfordringer for Luftforsvaret

September 7, 2020

Generalmajor Tonje Skinnarland, Sjef Luftforsvaret, gjestet Oslo Militære Samfund mandag 7. september 2020 med foredraget “Status og utfordringer for Luftforsvaret”.

Lytt til podcasten her.

 

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

 

OMS: Spesialoperasjoner og etterretning i Norge 1940-1945

OMS: Spesialoperasjoner og etterretning i Norge 1940-1945

February 9, 2020

Spesialoperasjoner og etterretning i Norge 1940-1945 med Dr. Tony Insall (Kings College London) og Professor Kjell Inge Bjerga (Institutt for Forsvarsstudier).

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

 

 

OMS: “General Fleischer og 6. Divisjon - kampene i 1940″ med forfatter Knut Werner-Hagen

OMS: “General Fleischer og 6. Divisjon - kampene i 1940″ med forfatter Knut Werner-Hagen

January 28, 2020

Mandag 27. januar 2020 gjestet forfatter Knut Werner-Hagen og ga oss foredraget "General Fleischer og 6. Divisjon - kampene i 1940". Du kan lytte til foredraget her eller der du normalt lytter til podcaster.

Gjennom general Fleischers siste tragiske måneder i Canada høsten 1942, gjør historiker Knut Werner-Hagen et tilbakeblikk på et rikt og spennende liv.

Kampene ved Narvik våren 1940 settes i fokus, feiltolkninger av 6. Divisjons innsats ved Narvik imøtegås og linjene trekkes fra Narvik i 1940 til generalens selvmord i Ottawa to og et halvt år senere.

 

OMS: “Haakon VII - en offiser på Norges trone” av forfatter Tor Bomann-Larsen

OMS: “Haakon VII - en offiser på Norges trone” av forfatter Tor Bomann-Larsen

January 21, 2020

Mandag 13. januar foreleste forfatter Tor Bomann-Larsen med foredraget " Haakon VII - en offiser på Norges trone". Du kan lytte til podcast fra foredraget her.

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Play this podcast on Podbean App